Fordekt propaganda rettet mot Norge

I DISSE DAGER

dager blir Norge og ni andre europeiske land eksponert for en omfattende propagandakampanje. I en serie på fem annonser blir våre oppfatninger om fenomenet internasjonal terrorisme forsøkt endret. Annonsene har vært i mediebildet i seks uker, og fire nye uker med de samme annonsene ligger foran oss. Annonsene figurerer i Aftenposten og VG på tirsdager og parolen er: «Det finnes ingen fremtid i terrorisme.» Slagordet er vel og bra. Men den fordekte avsenderens motvillighet til å gi seg til kjenne er på ingen måte bra.

Det er en myte at bruk av propaganda nødvendigvis innebærer at man har ondsinnede hensikter. Å tro at Norge er fritt for propaganda er like naivt som å tro at Norge er fritt for korrupsjon. Vi har å gjøre med propaganda når en organisasjon systematisk forsøker å forme eller manipulere en spesifikk gruppes holdninger og oppfatninger gjennom massekommunikasjon. Målet med propaganda er vanligvis å fremprovosere en handling som fremstår som naturlig dersom man aksepterer det verdensbildet propagandaen forfekter.

DEN TOMME ETIKETTEN

«European Security Advocacy Group» står som kryptisk avsender nederst i annonsen. Amerikaneren Norman Vale er gruppens talsmann. Han fremstår som en genuin «reklamemann-idealist». I intervjuer sier han at de som finansierer kampanjene ikke påvirker budskapet hans. Vale hevder også at han ikke har noen politisk agenda, ei heller oppfordrer han til spesielle handlinger. Allikevel fremstår annonsene som agiterende politisk informasjon som ikke lar seg spore tilbake til en avsender. De kan vanskelig kalles noe annet enn propaganda.

Det er merkverdig at de som stiller likvide midler til disposisjon insisterer på anonymitet. Det forsterker inntrykket av at vi har med propaganda å gjøre. Anonymiteten skyldes angivelig sikkerhetsmessige hensyn. Er det ikke en fallitterklæring i kampen mot terrorisme dersom terrorismens motstandere ikke tør å gi seg offentlig til kjenne? Spørsmålene blir mange når man velger å ikke spille med åpne kort:

1. Hvorfor har en amerikaner opprettet en stiftelse som gjennom valg av navn gir inntrykk av å være primært opptatt av sikkerhet for Europa?

2. Hva slags idealistisk stiftelse kjøper annonseplass for millioner av kroner, men er ikke-eksisterende på Internett som er nær sagt gratis?

3. Hvorfor har kampanjen blitt kjørt i de fleste vesteuropeiske land, men ikke hos våre nærmeste naboer England, Danmark og Sverige?

4. Ville den reelle avsenderens signatur svekke budskapets effekt og troverdighet?

Det er nærliggende å tro at svaret er ja på det siste spørsmålet. Kommunikasjonsrådgiveren Norman Vale må være kjent med at denne typen hemmelighetskremmeri bør unngås dersom man vil fremstå med troverdighet. Uten ethos kommuniseres verken retorikerens eller propagandistens budskap effektivt.

DE TO FØRSTE

spørsmålene forblir ubesvarte inntil Norman Vale tar bladet fra munnen. Spørsmål tre gir oss derimot en pekepinn om hva slags mål kampanjen har. England, Danmark og Sverige har alle klare standpunkter til kampen mot terrorisme og Irak-konflikten. Norge har derimot inntatt en mer pragmatisk, dog lite tydelig posisjon. England og Danmark regnes som pålitelige støttespillere som er villige til å bidra i kampen mot terrorismen. Her er en propagandakampanje overflødig og unødvendig. En kampanje hos vår kritiske «söta bror» ville kanskje ha vært bortkastet og forgjeves. Kampanjen ble derimot gjennomført hos mer innflytelsesrike krigsmotstandere som Russland, Frankrike og Tyskland.

Kampanjen tar i bruk noen klassiske propagandaknep. Propaganda søker ofte å generalisere lite representative «worst-case scenarioer». I en av annonsene fremstilles barn og gravide kvinner som typiske selvmordsbomberkandidater. Påstanden om at dette er normalt for grupper som Al Qaeda er feilaktig. Ingen barn kapret noe fly 11. september. Gravide selvmordsbombere er en kreativ referanse til ekstreme unntakstilfeller.

I ANNONSEN

heter det om Irak at: «Innbyggerne i et herjet land, med desperat behov for hjelp, ser at hjelpen stadig er en fjern drøm.» Her avsløres kampanjens virkelige fokus. Utsagnet er en tydelig indikasjon på hvilken effekt man søker å oppnå, og hva slags handling kampanjen oppfordrer til. Annonsørene bruker betydelige summer penger for å få Europa til å betale atskillig mer penger til oppbyggingen av Irak. USA har jobbet hardt for akkurat dette i det siste, ikke minst i forbindelse med giverkonferansen i Madrid. En annen ting annonsøren og Bush-administrasjonen har til felles er den fullstendige sakskoblingen mellom krigen i Irak og krigen mot terrorisme.

Hva forteller alt dette oss om organisasjonen som står bak kampanjen? Vi kan slå fast det følgende om avsenderen:

Avsenderen ønsker større engasjement fra Europa i Irak.

Avsenderen har en agenda som korresponderer mye med Bush-administrasjonens hva krig mot terrorisme angår.

Avsenderen har mye penger og frykter antagelig at en genuin signatur ville svekke kampanjens budskap.

«Undercover-operasjoner» er tradisjonelt terroristenes varemerke. Det er betenkelig at anti-terrorismeaktivister kopierer denne strategien. Dette er snarere et spørsmål om den virkelige avsenderens integritet enn om avsenderens sikkerhet. De økonomiske støttespillerne burde heller omforme profilen på annonsene, slik at de kunne stå for dem i all offentlighet, enn å henfalle til hemmelighetskremmeri.

NORGE ER

i en veldig spesiell situasjon. Vi har blitt funnet verdige til en plass på Al Qaeda,s topp-fire-liste, og samtidig utsettes vi for propagandafremstøt som søker å mane oss til større innsats i kampen mot terrorisme. Bør norske aviser motta millionbeløp for å trykke denne typen kampanjer? Handler dette om etikk eller ytringsfrihet? Kanskje Norman Vales kampanje kan øke vår bevissthet rundt Norges posisjon i forhold til både terrorisme og fornuftige anti-terrortiltak? Terrorismen er tross alt en av vår tids aller største utfordringer. Fordekte propagandakampanjer er ikke det rette middelet i kampen mot internasjonal terrorisme.