KREATIVITET:  Hjernens assosiasjoner er en hjelp som forfatter, skriver Tonje Tornes.   Foto: Frank May, NTB / Scanpix
KREATIVITET: Hjernens assosiasjoner er en hjelp som forfatter, skriver Tonje Tornes. Foto: Frank May, NTB / ScanpixVis mer

Fordelen ved å snakke feil

Overalt i Norge finnes folk som snakker feil. Jeg er en av dem.

Debattinnlegg

Jeg skulle holde et foredrag og spør arrangøren om følgende:

Jeg: Har dere en videobombe?

Stillhet.

Han: Du sa hva for noe? En bombe?

Jeg: Eh ... nei, nei.

Jeg leter etter ordet, men det finnes ingen steder. Hodet mitt serverer meg bare masse bomber. En mine dukker opp, et gevær til og med, men ikke ordet jeg trenger.

Han ler nå: Mente du videokanon?

Jeg kjenner at hele meg blir varm og nikker unnskyldende. Så prøver jeg å le med. For hva annet kan jeg gjøre?

I det jeg snakker feil, hører jeg det aldri selv. Men det skjer ofte. Jeg kaller det for mitt metonymiske problem. Jeg tenker i bilder, og assosierer meg ut fra dem. Derfor, når språket er billedlig, så kan hjernen huske bildet, men til gjengjeld koble bildet til et annet ord. Kanon og bombe er ikke det samme, men det er ikke helt bak mål å assosiere dem sammen.

Likevel er det like pinlig hver gang fenomenet inntreffer og jeg har snakket feil. Igjen.

Særlig under offisielle forlagsmiddager der jeg er midt i en historie og blir humrende avbrutt av en av de andre rundt bordet fordi jeg har sagt noe ufrivillig morsomt.

Igjen.

Jeg kan spørre på coopen om de har «Kylling tikka Maria» og få overraskende blikk. Siden denne retten står i like høy kurs i hodet mitt som alt av Santa Marias - texmex. Jeg kan fornærme en person som heter Gran til etternavn ved å introdusere henne som Pernille Furu. Det er ikke med vilje, det bare skjer.

Skriftlig klarer jeg meg mye bedre. Jeg har lært meg metoder for å lese gjennom tekstene mine og lete etter nettopp slike metonymiske feil. Jeg oppdager dem nesten alltid med andregangs lesning, men blir stadig overrasket over at de er der i utgangspunktet.

Som tenåring kunne jeg i nye kontekster være livredd for å åpne munnen og la det forræderske hodet mitt si noe feil. I dag ser jeg på mine metonymiske blødmer som en styrke. De røper en hjerne som assosierer mye. En evne som passer godt i både jobben min som tegneserieredaktør og i hobbyen min som ungdomsbokforfatter. Som sistnevnte har jeg holdt en god del foredrag for unge og hver gang jeg nevner at jeg er en slik person som snakker feil, kommer det flere stotrende og sjenerte jenter bort til meg etter forelesningen og forteller meg at også de er slike personer. Også de blir ledd av hver gang dette skjer. De forholder seg derfor stort sett tause.

Så mitt budskap til dem, og til alle andre som har hjerner som løper fra det ene språklige bildet til det neste: Dere er ikke dumme, dere er assosiative. Noe som kan brukes kreativt. Ja, det er en soleklar styrke når man skal være kreativ.

Ler folk av dere? Svar at det er ditt lille metonymiske problem, men det er et problem du kan leve fint med.