Fordi de fortjener det?

LEDERLØNNINGER: Dagbladet presenterte denne uka «rapporten lederne frykter». En fersk Fafo-rapport avdekker lønnsutviklingen til topplederne i norske storselskaper fra 2002 til 2006, og resultatene er utvilsomt til å bli skremt av.

Rapporten viser at lønnsøkningen for toppledere i gjennomsnitt har vært på utrolige 125 prosent, mot 16,1 prosent for alle lønnstakere. Dette er de samme topplederne som maner til moderasjon ved lønnsoppgjørene. De som mener LO har blitt grådige, og at arbeidstakerne må ta ansvar. Samtidig sitter de og spiser i seg åtte ganger så mye av lønnsveksten som Ola og Kari Nordmann. Det singler så hardt i glasshus at det bør høres fra Holmenkollen og hele veien ned til Youngstorget.

De nye tallene viser hvor sårt vi trenger en debatt om lønnsforskjeller i Norge. Hvem er det, bortsett fra topplederne selv, som mener at de faktisk har gjort seg fortjent til disse lønningene? Jeg tviler på at det er mange politikere som vil rekke opp hånda. Likevel har de altså sittet musestille og godtatt utviklingen, kanskje i håp om at vanlige folk ikke vil oppdage noe. Vel, nå har trollet vist seg. Da er det på tide at Jens og co. også stikker hodet frem.

Regjeringa kom i 2006 med nye retningslinjer for statens holdninger til lederlønner, som skulle stramme inn lederlønningene i bedrifter der staten var eier. Likevel kan vi nå lese at direktør i StatoilHydro, Helge Lund, hadde en lønnsøkning på 63 prosent i 2007. Så mye hjalp den innstramminga.

Det er uakseptabelt at en liten elite kan heve seg over normale lønnsbestemmelser. Til grunn ligger en tankegang om at deres arbeid er mange ganger verdt arbeidet til vanlige lønnstakere. Det er uholdbart at slik logikk får styre lønnsutbetalingene i Norge. Vi trenger en lønnspolitikk som kan sette en stopper for lønnsorgiene for de som allerede er på toppen. Da må politikerne våge å gjøre det de er valgt til: å styre. Ingen stemte frem den rødgrønne regjeringa for at de skulle være tause tilskuere til de rikes lønnsfest. Likevel holder de seg trygt på sidelinja og våger ikke å nærme seg den forbudte banehalvdelen i politikken, nemlig næringslivet.

Fafo-rapporten er en stygg og dyp ripe i lakken på «likhetslandet» Norge. Vi ser framveksten av en overklasse som får herje fritt på toppen etter «fordi vi fortjener det»-prinsippet, uten å måtte nedverdige seg til å titte ned på de som står nederst på rangstigen.

Er rollen som passive tilskuere i oppbygginga av et sterkere klassesamfunn virkelig noe den rødgrønne regjeringa kan leve med?