HELLER UNDERVEKTIG ENN OVERVEKTIG? Hvorfor er overvektige modeller dårligere forbilder enn de som er undervektige? Spør kronikkforfatteren. Foto: Privat
HELLER UNDERVEKTIG ENN OVERVEKTIG? Hvorfor er overvektige modeller dårligere forbilder enn de som er undervektige? Spør kronikkforfatteren. Foto: PrivatVis mer

Fordi jeg er feit har jeg mange ganger opplevd at folk har prøvd å få meg til å skamme meg over mitt utseende

Hvorfor er det så provoserende for mange at noen er feite og lykkelige?

Meninger

Tenk deg at noen lager et underholdningskonsept på TV. Dette programmet går ut på at meget undervektige mennesker blir matet med fet mat og holdes mest mulig i ro. Det er helserisikoer forbundet med å være undervektig og å trene for mye, så det er viktig at de får hjelp. Den som har gått minst opp i vekt hver uke blir sendt hjem som taper, mens de andre fortsetter i uke etter uke til rungende applaus fra publikum. Dette tankeeksperimentet ble presentert av en spaltist i den Danske avisen Information. Det etterlater en litt vond smak i munnen, eller hva? Hvorfor er det da underholdning å se på at sykelig overvektige mennesker blir pisket rundt av en trener til de spyr i «The biggest loser»?

I vårt samfunn har vi mange effektive metoder for å få folk til å gjøre som vi vil. Blant annet så kan vi få dem til å skamme seg om de gjør noe som vi syns er feil. Fordi jeg er feit har jeg mange ganger opplevd at folk har prøvd å få meg til å skamme meg over mitt utseende. Ofte som ren mobbing, men noen ganger med en forklaring på at de «bare forsøker å hjelpe meg».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg kunne skrevet bøker om all fatshamingen jeg har opplevd. Men en episode har markert seg spesielt. Det var en dag jeg var på vei til jobb og hadde kjøpt meg en softis. Jeg hadde sommerkjole på og var i godt humør. En mor og datter går forbi og datteren sier til sin mor: «Jeg vil ha is». Moren sender meg et giftig blikk og sa akkurat høyt nok til at jeg kunne høre det: «Ja, der ser du hva som skjer om du ikke slutter å spise så masse is!». Jeg gikk videre og prøvde å holde hodet hevet, egentlig syntes jeg mest synd på den lille jenta.

Vi kan nok alle være enige i at det å være overvektig medfører en økt risiko for ulike helseplager. Det er også mye annet som øker sjansen for å utvikle ulike lidelser. F.eks. røyking, inaktivitet og høyt alkoholforbruk. Vi ser også at helse har sammenheng med inntekt og sosiale forskjeller, forventet levealder i Oslo er høyere på vestkanten enn på østkanten. Jeg støtter forebyggingskampanjer og insentiver som får folk til å spise sunnere og være mer i aktivitet. Det er mange helsekroner å spare om vi klarer å snu utviklingen når det gjelder overvekt, men vi kan ikke tvinge overvektige folk like lite som vi kan tvinge andre grupper.

Ny forskning fra UCL i London viser at å påføre folk skam for å få dem til å endre atferd ikke er effektivt. Det kan faktisk få motsatt effekt. Det er kanskje ikke så vanskelig å forestille seg at om man får tykke mennesker til å skamme seg over at de er tykke kan det resultere i mer trøstespising og mindre aktivitet? Hvor store er sjansene for at en person som føler seg deprimert, trist og skamfull vil vise seg på et treningssenter? Da er det kanskje større sjanse for at man gir opp før man har begynt.

Det kan være mange grunner til at man er overvektig. F.eks. overspising, bivirkninger av medisiner, lavt stoffskifte eller andre hormonsykdommer, psykiske plager (f.eks. tvangstanker eller spiseforstyrrelser), det kan være genetisk betinget og eller en sammensetning av alle disse årsakene. Med mindre du er utdannet lege og har undersøkt en person grundig kan du ikke si noe om hvorfor akkurat dette mennesket er overvektig. Det er heller ikke slik at alle overvektige mennesker har helseproblemer. Så hvorfor er det så mange som kaster et blikk på tykke mennesker og antar at dette er et menneske som er inaktivt, har dårlig helse, spiser for mye, har null selvdisiplin og i tillegg trenger nettopp deres råd for å få orden på livet sitt? Hvordan man har blitt som man er og hvordan man ønsker å leve livet sitt er vel høyst personlig?

For mange år siden var jeg på en fest sammen med gode venner. Jeg hadde det kjempegøy på festen og var i strålende humør. Litt utpå natta etter å ha drukket en del begynte en festdeltaker å snakke om helse og vekt. Etter hvert kom det fram at han var bekymret for meg fordi jeg var overvektig. Ikke bare hadde han mange forslag til hvordan jeg kunne gå ned i vekt, men han hadde også snakket med en ekspert på mine vegne, anslått hva jeg veide og fått råd som han gjerne videreformidlet. Jeg prøvde gjentatte ganger å forklare de sammensatte årsakene til at jeg er overvektig. Dette var unnskyldninger fikk jeg høre. Jeg sa flere ganger at dette var et tema som er personlig og som jeg ikke ønsket å diskutere. Han fortsatte ufortrødent å legge ut om hvordan jeg burde leve mitt liv, og om konsekvensene han mente det ville få om jeg ikke endret meg. Ingen forsvarte meg, eller ba ham om å passe sine egne saker. Jeg forlot festen i sinne, kvelden var ødelagt.

Jeg tror en av grunnene til at denne episoden gikk sterkt inn på meg er at jeg var i et miljø hvor jeg følte meg akseptert og respektert. Jeg trodde at han, som resten av mine venner, ikke var opptatt av vekten min eller syntes noe negativt om utseendet mitt. Jeg trodde at jeg i denne intime sirkelen med venner var trygg for fordommer mot tykke mennesker, utseendepress og «velmente» råd. Det var vondt å åpne seg for et menneske som så skuffet meg ved å bekrefte noe jeg fryktet; At folk først og fremst så på meg som tykk og usunn.

Jeg er, som mange andre, opptatt av helsen min, og vet at det ikke er bra for kroppen min å være overvektig. Likevel er jeg det, og jeg har ingen planer om å gjøre noe med det. Etter å ha slanket meg i årevis og bare gått opp i vekt sluttet jeg med det da jeg var ca. 20 år. Etter dette har jeg hatt en ganske stabil vekt og er fornøyd med det. Jeg hadde i mange år dårlig selvtillit og syntes jeg var stygg. Sent i tenårene ble jeg ikke lenger mobbet, jeg ble mer selvstendig og begynte å like mitt eget utseende. Det tok lang tid, men i dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg synes jeg er vakker og at jeg vet at det er mange som er enige. Min livskvalitet er veldig mye bedre nå. Jeg smiler og ler mer, er mer utadvendt, kaster ikke bort så mye tid på å tenke på hva andre synes om mitt utseende. Jeg er sikker på at jeg er hyggeligere å være sammen med når jeg er glad.

Er man feit, lykkelig og synlig blir man ofte automatisk oppfattet som en aktivist og et forbilde. Ta f.eks. den amerikanske plus size modellen Tess Holliday som stadig vekk får kommentarer om at hun er et dårlig forbilde for unge kvinner. Hvorfor er overvektige modeller dårligere forbilder enn de som er undervektige? Hvorfor er det så provoserende for mange at noen er feite og lykkelige? Kan det ha noe med at mange milliardindustrier er bygd opp av jojoslanking?

Neste gang du får lyst til å gi «blikket» til den store dama som prøver å gjøre seg så liten som mulig så du skal få plass ved siden av henne på bussen, tenk deg om!