Pusha T - den onde og grusomme. Foto av Matteo Prandoni/BFA/REX/Shutterstock.
Pusha T - den onde og grusomme. Foto av Matteo Prandoni/BFA/REX/Shutterstock.Vis mer

Ukas VERS: Pusha T - «The Story of Adidon»

Fordi moren til Drake er jødisk, kommer Drake alltid til å være usikker på om han er svart nok

Alt er lov i kjærlighet, krig og rap. Men kan Drakes karriere reddes etter Pusha Ts grusomme salve?

Grillen er tent, og fettet som renner ned på det glødende kullet får flammene til å skyte i været. I amerikansk hiphop er nemlig sommeren tid for beef, og den siste uka har to av de skarpeste rapknivene i skuffen duellert så kjøttsaften spruter.

I det ene hjørnet finner vi veteranen Pusha T. Med «The Story of Adidon» har han levert den styggeste dissen siden Jay Z skrøt av å ha etterlatt seg brukte kondomer i barnesetet i bilen til Nas' «babymomma». Det endte med at Jay Z måtte be Nas om unnskyldning etter at Jays mamma hadde ringt sønnen i harnisk. Mammaen til Pusha har foreløpig vært taus.

I det andre hjørnet finner vi verdens mest populære rapper, Drake, et yndet mål nettopp derfor. Feiden er interessant, men ikke fordi den «avslører» det ene eller det andre om de involverte rapperne. Det mest interessante ligger i stilen, i strategien og selve tilnærmingen til kampen. Ikke i hva som blir sagt, men i hvordan man sier det.

Konsekvensene av slike tvekamper kan bli store nok. Bare spør Ja Rule, som gikk fra superstjerne til supernull etter et par intense måneders feide med 50 Cent. Eller Mobb Deep, som mistet mye av troverdigheten som beinharde gangstere etter at Jay Z kalte Prodigy en «ballerina» og «beviste» det ved å smelle digre fotografier, tatt i dansestudioet til bestemoren hans da han var liten, opp på storskjerm under Summer Jam-festivalen i 2001.

Eller Meek Mill, som i 2015 ble sur fordi Drake ikke tweetet reklame for Mills nye album, og hevdet at det var fordi Meek hadde funnet ut at Drake ikke skrev låtene sine selv. En fyr ved navn Quentin Miller var også involvert. Det gikk ikke særlig bra for Meek Mill. Og det toppet seg da Drake fulgte Jay Zs oppskriftshefte og blåste opp fan-skapte memes om hvor teit Meek Mill var på storskjerm under OVO-festivalen i Toronto samme sommer. Det gikk lang tid før rap-djs risikerte å spille Meek Mill ute på byen igjen.

KRANGLER: Rapperne Drake og Pusha T er i tottene på hverandre om dagen. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
KRANGLER: Rapperne Drake og Pusha T er i tottene på hverandre om dagen. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Derfor var det også med en viss forbløffelse man kunne registrere at Pusha T tilsynelatende prøvde å følge i Meek Mills fotspor på sitt nye album, DAYTONA, forrige fredag. På sistesporet «Infrared» dukker anklagen om at Drake ikke skriver låtene sine selv opp igjen, denne gang gjennom en sammenligning med Donald Trump, som bare kunne vinne valget fordi han fikk hjelp av Putin:

«The game's fucked up
Niggas’ beats is bangin', nigga, ya hooks did it
The lyric pennin' equal the Trumps winnin’
The bigger question is how the Russians did it
It was written like Nas, but it came from Quentin
At the mercy of a game where the codes is missin'
»

Som diss betraktet er dette ganske spinkle saker, ikke minst fordi verset tilhører en velkjent og trettende undersjanger: gamle rappere som syter over hvor mye bedre alt var før, da menn var menn og rappere var originale. Ekstra spinkelt fordi 41 år gamle Pusha T selv stort sett har rappet små variasjoner over ett og samme tema de siste 20 årene. Pusha startet karrieren i duoen The Clipse rundt årtusenskiftet, sammen med broren sin, Malice. Sammen rappet de om kokain, kokain og kokain, og rakk å gi ut et klassisk debutalbum, en god oppfølger, og en klassisk mixtape før (ex-)manageren deres ble dømt til 32 års fengsel - for å ha langet kokain. Da ble Malice plutselig kristen og skiftet navn til No Malice. «Push-a-ton» lå lavt i terrenget en stund før han relanserte seg som solorapper, og er nå «president» for Kanye Wests G.O.O.D. Music-selskap.

Feiden med Drake har røtter helt tilbake til denne tida - den er en slags rappens matrjosjka: en beef i en beef i en beef i en beef, som - usannsynlig nok - starter for alvor idet Lil Wayne tar på seg en hettegenser fra Bape i videoen til Hustler Musik i januar 2006. Likevel virket det både dumdristig, og kanskje til og med litt desperat, å gå ut mot Drake nå, på denne måten. Som om Pusha skjønte at albumet han hadde sluppet neppe ville bli noen kioskvelter uten litt ekstra drahjelp fra et skandalesultent publikum, men ikke hvor galt det kunne gå.

Drake bet straks på kroken. Samme dag som DAYTONA kom ut, slapp han svarlåta, «Duppy Freestyle». Den begynner med et oppgitt sukk, av den typen Obama må ha sluppet fra seg hver gang han måtte svare på om han egentlig var amerikaner og ikke bare en apekatt fra Kenya. Det sukket setter tonen for låta. Det første ordet i verset hans er «so», som om han er midt i en trettende samtale som allerede har pågått en stund, med noen som har litt tungt for det. Drake er fattet, men nedlatende, i god obamask «when they go low, we go high»-stil. Han forsøker å argumentere logisk, også når han trekker inn mannen-bak-mannen, Kanye West, som har produsert «Infrared» og DAYTONA, og som dermed må ha gått god for eller endog oppmuntret dissen.

«So if you rebuke me for workin' with someone else on a couple of Vs
What do you really think of the nigga that's makin' your beats?
I've done things for him I thought that he never would need
Father had to stretch his hands out and get it from me.
»

Problemet kan med andre ord ikke være at en rapper hjelper en annen med skrivingen. Han har selv skrevet for Pushas sjef, altså Kanye, blant annet på «Father Stretch My Hands, Pt.1» fra The Life of Pablo - noe Kanye selv har innrømmet. Faktisk, rapper Drake, har han jo nettopp vært i Milwaukee for å hjelpe Kanye med det nye albumet hans: «I just left from over by y'all puttin' pen to the sheets».

Så hva er problemet? Åpenbart må det være, resonnerer Drake, at Pusha er en dust som verken skjønner hva han sier, hvilke konsekvenser det får, eller hvem han skal lytte til. Han og Kanye må rett og slett være misunnelige på Drakes overlegne talent, og på alle som forbigår dem. Drake selv, derimot, ga Quentin Miller en sjanse ved å tilby ham arbeid og ser gjerne at han lykkes videre. Kanskje han til og med har lært noe av Drake? Pusha er derimot ute av stand til å lære, han rapper stadig om den samme gamle kokainen. Hans stjerne er iferd med å falme, lik autografen hans på mikrofonen Drake kjøpte i unge år, da han så opp til den gamle tullingen. Nå sender han like gjerne en faktura til Pusha og Kanye på hundre tusen dollar for «Promotional assistance and career reviving».

«Duppy Freestyle» er en ekstremt elegant, ryddig og på de fleste måter mesterlig diss. Drake trenger ikke være aggressiv, han kan snakke med fornuftens oppgitte stemme, og vise seg overlegen både når det gjelder moral og evne til ordspill. Han vet at han har folket på sin side.

Likevel begår han noen åpenbare tabber, som bunner i at han er litt for selvsikker, og dermed tror at motstanderen er dum. Drake skjønner for eksempel ikke at Pusha T åpenbart har en plan. «Infrared» er med på albumet for å lokke Drake utpå, ikke fordi det Pusha sier der er det verste han kan si. Den er irriterende nok til at Drake, som allerede befinner seg i studio, der han spiller inn sitt nye album, gidder å ta seg bryet med å spille inn en svarlåt - ikke minst fordi Kanye er involvert. Samtidig er den «dum» nok til at han holder igjen, som for ikke å skyte spurv med kanon. Men Drakes hovmod skinner igjennom i «Duppy Freestyle» - og det må ha vært det Pusha var ute etter å trigge.

Tabbe nummer to er at han følger opp «Duppy Freestyle», som ikke legges ut på betal-strømmetjenestene, med den postcoitalt halvslappe «I'm Upset», hans mest sutrete og usjarmerende single på år og dag.

Tabbe nummer tre er at Drake nevner navnet til Pushas forlovede, Virginia Williams: «I told you keep playin' with my name / And I'ma let it ring on you like Virginia Williams». Han sier ikke noe stygt, men ved å nevne henne åpner han for å trekke familie og kjærester inn i feiden. Pusha griper anledningen - begjærlig. Det var åpenbart akkurat hit han helst ville.

I svardissen «The Story of Adidon» tar Pusha hovmodet som utgangspunkt: «Drug dealin' aside, ghostwritin' aside / Let's have a heart-to-heart about your pride.» Denne stoltheten, hevder Pusha, er egentlig en form for eksistensiell usikkerhet. Derfra beveger han seg - analytisk og målbevisst - til Drakes familie, via Virginia Williams. For, antyder han, det at Drake angriper Pusha for å være forlovet må dypest sett handle om at Drakes foreldre aldri giftet seg. Faren hans, Dennis Graham, forlot moren, Sandi Graham, da Drake var liten, og nå (over)kompenserer Drake for det ved å vise ham frem på Instagram i tide og utide:

I'll start it at the home front — "I'm on One"
Dennis Graham stay off the 'Gram, bitch, I'm on one
You mention wedding ring like it's a bad thing
Your father walked away at five—hell of a dad thing
Marriage is somethin' that Sandi never had, Drake
How you a winner but she keep comin' in last place?
Monkey-suit Dennis, you parade him
A Steve Harvey suit nigga-made him
Confused, always felt you weren't black enough
Afraid to grow it 'cause your 'fro wouldn't nap enough

Nedsablingen av foreldrene er delvis uventet, for Drake har alltid løftet frem moren sin som en helt, og heller ikke lagt skjul på at forholdet til faren til tider har vært ugreit. Pushas angrep er hardt og reaksjonært. Fordi moren til Drake er jødisk, kommer Drake alltid til å være usikker på om han er svart nok, og til å late som om han er tøffere enn han er. Sjela hans er død selv om han selger i bøtter og spann. Poenget backes opp av at Pusha har klart å grave frem et blamerende fotografi av Drake i blackface og bruker det som platecover for låta.

Men idet Pusha har revet over Drakes bånd til det svarte Amerika via den fraværende faren, knytter han et nytt og mindre flatterende et mellom far og sønn. For ingen av dem tar seg av barna sine. Og det er her beefen virkelig blir grisete, all den tid Drakes farskap hittil ikke har vært allment kjent.

«Since you name-dropped my fiancée
Let 'em know who you chose as your Beyoncé
Sophie, known better as your baby mother
Cleaned her up for IG, but the stench is on her
A baby's involved, it's deeper than rap
We talkin' character, let me keep with the facts
You are hiding a child, let that boy come home
Deadbeat mothafucka playin' border patrol,
Oooh Adonis is your son
And he deserves more than an Adidas press run, that's real
Love that baby, respect that girl
Forget she's a pornstar, let her be your world,
yeugkh!»

«YEUGHK!!!» har vært Pusha Ts kjenningsfrase siden tidlig totusentall, men jeg har aldri hørt den bli brukt like effektivt som her, ledsaget av en så avslappet, men samtidig målrettet rapping. Avskyen formelig renner over, og Pusha lar den renne. Det er som om rapperen må vende seg bort i avsky, for å spy av det han forteller. Noe så ekkelt! Drake har satt barn på en pornostjerne! Æsj! Det er i øyeblikk som dette man minnes på at mannlige rappere elsker smålig, ondsinnet sladder og simpel, misogyn moralisme («the stench is on her!») høyere enn de noen gang vil elske penger, biler eller uforpliktende sex.

Likevel er det vanskelig å late som om det ikke er en effektiv salve Pusha leverer her. For han har et poeng: den mannen som ikke er der for barna sine er en stusselig type. Og når Drake vinner alle feider så lett, handler det mye om at han har folket på sin side, og da ikke minst unge mennesker, gjerne kvinner, som kjenner seg igjen i følelsene han beskriver. «She say "Do you love me?" I tell her "Only partly, / I only love my bed and my momma, I'm sorry!"», rapper Drake - og et hav av mennesker med ham, for hvem elsker ikke senga og mamma mer enn noe? Vel, en far burde ikke gjøre det. «You are hiding a child, let that boy come home,» rapper Pusha, og det er vanskelig å se hvordan Drake kan nekte for at han har et poeng. Gutten trenger jo en pappa.

Men han kan selvsagt svare. Han kan til og med vinne ganske lett, uten å søle til familieforholdene mer enn nødvendig, så lenge han ikke faller for fristelsen til å bli altfor smålig. Spillet legger opp til at den slemmeste og mest infame vinner feiden, men det er ikke sikkert det strategisk sett vil være det smarteste trekket her. Det er tross alt Pusha som synes at mammaen til lille Adonis er ekkel, ikke Drake. Også kona til Kanye har vært naken på film. Også han har barn. Og Pusha følger opp med enda mer utilgivelig smålighet når han senere i versPet godter seg over at Drakes produsent og venn Noah Shebib, alias «40» lider av MS og kan dø av det. Det er latterlig, og langt mer motbydelig enn å ligge med pornostjerner eller å få barn utenfor ekteskap.

Drake kan ganske enkelt si, som Pushas vers også legger opp til, at han slett ikke skjuler sønnen, men tvert imot planla å vedkjenne seg pjokken offentlig ved å oppkalle en skokolleksjon etter ham. Det var jo leit at Pusha røpte sammenhengen før tiden, men gjort er gjort og spist er spist, og liten skade skjedd. Drake kan omfavne sønnen, og toppe det ved å putte ham på coveret av plata han spiller inn, et album som garantert kommer til å selge omtrent hundre ganger så mye som Pushas og Kanyes plater totalt - med mindre han dummer seg ut fullstendig. Da blir sladrehankens anklager raskt en ikke-sak. Farsskapet skulle avdukes uansett, Drake ville bare gjøre det på riktig måte, all den tid han ikke lenger var sammen med moren hennes da gutten ble født. Slikt skjer jo, tross alt, stadig vekk. Det er aldri lett, men det går som regel bra. Og at sønnen ble trukket inn i en av de siste tjue årenes styggeste rapfeider var - tross alt - ikke pappaens verk.