Fordømmelse og fakta

Vi kan konstatere at journalistene fnyser av vår lovpålagte taushetsplikt, mens pressens ukrenkelige kildevern fremholdes med patos, skriver Rolf Johan Ringdal.

«I PRESSEETIKKEN er det ikke alltid tilstrekkelig at fakta og saksforhold er korrekt gjengitt,» skriver Dagbladets sjefredaktør John O. Egeland på kommentarplass 4. januar. Så langt er denne kommentaren Dagbladets bidrag i den kollektive ettertanken etter Tønne-saken.

I det refererte sitatet fra sjefredaktøren ligger det innbakt en frekkhet. Underforstått hevder Egeland at Dagbladet har gjengitt alle fakta korrekt i saken om Tore Tønne: Ingen feil eller mistolkning kan spores i dekningen som fant sted fra 4. til 20. desember. Gjennom tretten hovedartikler, en rekke underartikler og elleve forsidereferanser skal alle fakta være blitt korrekt formidlet. Gjennom ytterligere tre ledere og fire kommentarer fikk Dagbladets lesere servert sterke meninger, som skal ha satt sammenhenger på plass og bidratt til helhetsforståelse. Er det slik vi skal forstå Egeland? Det virker slik.

Denne interne selvforherligelsen styrkes av at avisen nå frikjenner seg selv etter en foreløpig intern granskning. Når sjefredaktøren for noen uker tilbake på NRKs «RedaksjonEN» avviste at Dagbladet hadde beskyldt noen for korrupsjon, er det grunn til å stille ytterligere noen spørsmål. Hva mente avisen når den 14. desember skrev på lederplass: «Tønne er kjøpt og betalt av Røkke og kan på ingen måte betraktes som uavhengig verken som politiker eller som styremedlem i Kværner»? Å bli betegnet som «kjøpt» er utvilsomt integritetskrenkende. Antydningen om at Røkke er kjøper kan vanskelig leses som noe annet enn en korrupsjonsbeskyldning. Budskapet ble dessuten levert alt en uke tidligere, da Sissel Benneche Osvold i en lang og omfattende kommentar omtalte sakskomplekset som «korrupsjon på norsk». Det er fullt mulig at korrupsjonsanklager er utelatt fra nyhetsartiklene, men redaktøren utviser liten forståelse for hvilket inntrykk avisen etterlater hos sine lesere.

REDAKTØRENS påstand om korrekt gjengivelse er bemerkelsesverdig bastant sett i lys av kildebruken. Som part i saken vet vi i BA-HR at kildetilgangen har vært begrenset, og sterkt overrepresentert av én part. Attpåtil er dette kilder hvis hensikt i ettertid i det minste er satt under tvil. Er ikke dette ukritisk bruk av bare én kilde eller i det minste én part?

Aker RGI og BA-HR må anses som viktige aktører i saken. Allerede så tidlig som 3. desember forsøkte vi å komme i dialog med Dagbladet. Via Tore Tønne ble vi denne tirsdagen gjort kjent med at Dagbladet satt på informasjon som stammet fra BA-HR. Kjell Inge Røkke og advokat Øyvind Eriksen kontaktet derfor stedfortredende redaktør i Dagbladet og tilbød et møte der agendaen var å presentere et korrekt og fyllestgjørende saksforhold.

Vår klient Aker RGI understreket overfor avisen behovet for riktig faktaforståelse for å hindre en feilaktig vinkling som kunne ramme enkeltmennesker hardt. Vi gjorde det klart at dette var et oppklaringsmøte og ikke et intervju i tradisjonell forstand. Deler av informasjonen berørte en utenforstående tredjepart og var i tillegg taushetsbelagt. Denne delen av informasjonen kunne ikke fritt gjengis fra møtet. Vi stilte også krav om anonymitet og kildevern, slik en kilde som gir fortrolig informasjon har krav på.

VI OPPFATTET Dagbladet som pågående og lite innstilt på dialog. Stedfortredende sjefredaktør John Arne Markussen krevde at alle journalister på saken måtte delta i møtet og at avisen fritt måtte kunne benytte og redigere alle opplysninger som måtte fremkomme. Dette kravet kunne vi ikke møte - det fratok oss det kildevernet andre parter kunne operere i ly av. Vi synes dette minner sterkt om kildediskriminering. I våre øyne nektet avisen seg selv og leserne kunnskap om forhold av vesentlig betydning for fremstillingen. Ved at Aker RGI og BA-HR var forhindret fra å kommentere saken i detalj, oppsto i stedet et vakuum i mediedekningen fylt med spekulasjoner og massive beskyldninger.

Dagbladet har i ettertid argumentert med at et møte med Aker RGI og BA-HR var umulig på grunn av risikoen for «medvitersk ansvarlighet». Ved å ta del i taushetsbelagt informasjon kunne avisen så å si bli fanget av tausheten og forhindret fra en videre fri og kritisk dekning. Når avisen stiller seg uforstående til advokatstandens prinsipper om taushetsplikt og snarere mistenker motiver, bør avisen redegjøre for begrepet «medvitersk ansvarlighet» og hvorfor et slikt møte bare kunne finne sted under de kompromissløse krav Dagbladet fremmet. Ble de samme krav stillet overfor andre kilder? Vår invitasjon burde i det minste ført Dagbladet inn på tanken om at det her fantes informasjon som var av vesentlig betydning for dekningen, men som redaksjonen selv sjaltet til side. Burde ikke dette fått betydning for den videre redaksjonelle omtale? Eller skulle det fortsatt være fritt frem for spekulasjoner og beskyldninger om grove lovbrudd? For oss advokater er dette sterke og integritetskrenkende insinuasjoner.

DET FREMSTÅR som uforståelig at Dagbladet i etterkant fortsatt kan hevde at alle saksforhold og fakta er korrekt gjengitt. Stiller Dagbladet fortsatt spørsmål ved hvorvidt saken dreide seg om korrupsjon slik de gjør i kommentaren «Hva er korrupsjon?» av 14. desember? Hvorfor fortsatte Dagbladet å stille mistenkeliggjørende spørsmål som «Hva vil de skjule?» slik nyhetsredaktør Markussen gjør påfølgende dag? Hadde ikke Dagbladet grunn til å tro at det var forklaringer som de selv nektet seg innsyn i? Hva da i det minste med dimensjoner og perspektiv? Var det grunnlag for å trekke den drepende sammenligningen mellom vårt firma og den filmatiserte romanen «The Firm»?

Det kan ikke være tvil om at den begrensede kildetilgangen, som fulgte av Dagbladets eget nei til vår henvendelse, bidro til at saken vokste ut av alle proporsjoner. Og ble det vurdert hvorvidt kildene hadde en egeninteresse av å lekke denne typen informasjon? Hvor langt var Dagbladet villig til å gå for å få frem alle parters syn på saken? Fortjener en dekning med begrenset kildebruk karakteristikken kritisk og undersøkende journalistikk? Det er sikkert også mange andre spørsmål som Dagbladet burde ta opp til vurdering, eller i det minste gi svar på når avisen så urokkelig forsvarer at den konsekvent har opptrådt i sannhetens tjeneste.

I BA-HR valgte vi å offentliggjøre vår redegjørelse til Advokatforeningen vedrørende sakens faktiske forhold. Vi forventet ingen sympati for våre synspunkter, men vi står inne for vår versjon av saken som et bidrag til et utvidet faktagrunnlag. Det viktigste for oss i den sammenheng har hele tiden vært å vise at det for vår del verken forelå grunnlag for anklage om medvirkning til korrupsjon, eller for noen kobling mellom Tore Tønnes etterlønn som tidligere statsråd og den mye omtalte fakturaen fra BA-HR til Aker RGI. Dermed kunne alle spekulasjoner om at noen kjøper og lar seg kjøpe endelig tilbakevises - dersom man ønsket det.

Vi har forklart at fakturaen ble utformet og sendt i full forståelse med klient. Vi innser at vår opptreden, selv med denne begrunnelse, kan kritiseres. Overtredelse av krav til fakturabeskrivelse er likevel noe ganske annet enn beskyldninger om medvirkning til korrupsjon og hvitvasking. Dagbladet bør i denne sammenheng avstå seg fra fortsatt å hevde at det er BA-HR som har konstruert disse beskyldningene for selv å kunne tilbakevise dem. Medieanklagene har vært massive - det burde være tilstrekkelig for Dagbladet å gå i eget arkiv - og det er liten tvil om hvilket inntrykk som er skapt hos den alminnelige leser.

At advokat Thor Erik Johansen stadig forsøker å blåse saken ut av proporsjoner ved å hevde at advokat Øyvind Eriksen kan få seks års fengsel for formfeil i tilknytning til faktura, er et annet uttrykk for den beklagelige dimensjons-feil som Tønne-saken fremdeles lider under. Vi minner om at den første reaksjonen fra Økokrim var et forelegg på 50000 kroner, subsidiært 25 dagers fengsel.

MEN BA-HR aksepterer kritikk for måten vi håndterte informasjon på da saken for alvor begynte å rulle. Vår opptreden og adferd var styrt av en undervurdering av sakens dynamikk, men særlig av våre arbeidsprinsipper og taushetsplikt - selv om vi var klar over den skade dette påførte oss. Vi kan for øvrig bare konstatere at journalistene fnyser av vår lovpålagte taushetsplikt, mens pressens ukrenkelige kildevern fremholdes med patos. Her svikter etter vår oppfatning både logikk og respekt.

Dagbladet kaller vår redegjørelse for et forsvar. Hva skal man da kalle Dagbladets manglende vilje til å sette kritisk søkelys på egen dekning? Skuffende er mildt sagt. Vi kan i hvert fall registrere at sakens hovedmedium ikke har kommet med noen innrømmelse eller tankekors om sin egen rolle som bidrag til den kollektive ettertanken alle aktører i denne saken skylder Tore Tønne og hans familie.