Fordømmende rapport

I 2002 BESTILTE EU

en rapport om antisemittisme i EU-stater. EU er misfornøyd med resultatet. Ikke av frykt for sannheten, men fordi rapporten har svakheter. Jeg har lest rapporten, og forstår EUs innvendinger. Ikke minst fordi muslimer generelt er blitt rapportens prygelknabe. En revidert utgave ventes i begynnelsen av 2004.

Bakgrunnen for initiativet var meldinger om antisemittiske framstøt i EU-land. Rapporten ble skrevet av det tyske Center for Research on Antisemitism, som også skulle supplere med egne undersøkelser. I sin artikkel Jødehatet lever! i Aftenposten 29. november 2003 skriver Harald Stanghelle: «(...) EUs kontor til overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) (...) har gitt opp å framlegge en rapport om anti-semittisme i Europa (...) EUMCs ledelse la den til side fordi rapporten pekte på at muslimske innvandrere står bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder (...) En minoritet som trenger storsamfunnets beskyttelse, organiserer angrep på en annen.»

RAPPORTEN ER

bare utsatt til begynnelsen av 2004. Den foreløpige utgaven finnes på EUMCs hjemmesider. Innledningsvis gjør EUMC rede for sine motforestillinger mot resultatet til de tyske forskerne, et resultat Stanghelle tilsynelatende har slukt rått.

En begrensning, ifølge EUMC, er materialets smale tidsramme. Den favner bare perioden mai-juni 2002, med noen korte tilbakeblikk. Dette var en svært opphetet periode i Israel-Palestina krigen. Forfatterne hevder at antall angrep gikk ned i månedene etter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et annen svakhet er rapportens uklare definisjon av anti-semittisme: «Henvisninger til anti-sionisme, kritikk av Israel og anti-amerikanisme øker forvirringen», skriver EUMC. I oppsummeringen av ulike EU-lands antisemittiske synderegister, nevnes f. eks en dansk biskop som 2. april 2002 sammenlikner Ariel Sharons aksjoner ved Fødselskirken i Betlehem med Kong Herodes, meritter på samme sted 2000 år tidligere. Uansett hva man synes om sammenlikningen, er den myntet på én statsleders konkrete handlinger, ikke jordens jøder.

Flaggbrenning, hat-telefoner til den israelske ambassaden (uten at antisemittisk innhold gjengis) regnes også som antisemittisme. Selv om andre stater har opplevd slike aksjonsformer. Komisk blir omtalen av det italienske kommunistpartiets kongress 4. april 2002. I sin jakt på anti-semittiske uttrykk, vektlegger forfatterne bruk av palestinske flagg og palestinaskjerf, et plagg de også hevder at italienske og europeiske høyreekstremister benytter. På meg virker det pussig at høyreekstremister skal ha annammet palestinske symboler.

PÅSKEN 2002

skrev svenske Aftonbladet om den husarresterte Arafat i det beleirede Ramallah: korsfestede Arafat. Da forfattet lederne av det jødiske samfunn i Stockholm, Gøteborg og Malmø og lederen for det svensk-israelske forbund en protest mot pressens ensretning. Flere av rapportens premissleverandører og kilder har bånd til staten Israel.

Det tredje forbeholdet til EUMC skyldes uverifiserte påstander som «Antakelsen om tette bånd mellom USA og Israel skaper enda et motiv for en antisemittisk holdning.» og «I sum kan det hevdes at situasjonens truende natur (...) oppstod i de fleste av de observerte landene fordi det økende antallet av antisemittiske angrep, ofte begått av unge arabere/muslimer og høyre-ekstremister, var ledsaget av skarp kritikk av Israel fra alle politiske hold, en kritikk som i noen tilfeller bestod av antisemittiske stereotyper.»

EN ALVORLIG

innvending er skurkerollen Europas 17 millioner muslimer har fått. EUMC understreker at det enkeltpersoner foretar seg, kan ikke en hel religiøs eller etnisk gruppe tas til inntekt for. Med tanke på hvor tendensiøs rapporten er, er jeg ikke sikker på at muslimer «står bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder,» slik Stanghelle gjengir. Rapporten sier også at i mange tilfeller ble ikke gjerningsmennene identifisert. Siden tidenes morgen har europeere klart å dyrke jødehat uten muslimsk hjelp.

Stanghelle skriver også i samme artikkel: «I Sverige rapporterer svenske storbylærere om kraftige konfrontasjoner i historietimene når det undervises om Holocaust. Blant elever med bakgrunn i muslimske land er det vanlig å betrakte Holocaust som sionistisk propaganda.»

Jeg har selv undervist elever fra muslimske land om Holocaust. Jeg har aldri opplevd dette. Det har heller ikke kolleger jeg har snakket med. Jeg fant det heller ikke i rapporten.

DET FINNES

jødehets mange steder. Likevel ville jeg heller vært jøde enn muslim i dagens Europa. Det tror jeg også Stanghelle hadde foretrukket.

Hvem avspises ofte bare med vaskejobber i Norge og EU-land hvis de heter Ali eller Mustafa? Hvor kynisk utnyttet ble ikke Günter Walraff som tyrkeren «Ali», som han forteller om i boka «Ganz unten?» Hvem får stadig negativ presseomtale i Norge, til tross for at de aller fleste muslimske innvandrere er vanlige, lovlydige borgere? Hvem opplever også vold fra rasistiske pøbler?

Fordømmende generaliseringer virker destruktivt, enten de rettes mot jøder eller arabere. Men i Europa reageres det forskjellig. Da den tyske kristeligdemokraten Martin Hohmann kalte jødene «gjerningsmenn», ble det også omtalt i norsk presse. Hohmann ble ekskludert fra partiets fraksjon. Da den tidligere KRF-politikeren Kjell Furnes, nå formann i Ordet og Israel, kalte araberne «vill-asen», reagerte så vidt jeg vet, bare Kåre Willoch (VG 8. nov 2003).

Hvilken folkegruppe okkuperes og undertrykkes i Tsjetsjenia? Hvilken blir berøvet land og undertrykt i Palestina? Hvilken blir bombet og okkupert i Irak og Afghanistan? Hvilken var offer for folkemord på Balkan? Hvilken trenger ikke generaliserende og dårlig funderte beskyldninger oppå det hele?

LAND SOM

Syria, Egypt, Libanon, Palestina og Irak har alle vært i krig med Israel, som er områdets militære muskelbunt og stadig ignorerer FN-resolusjoner. Dette skaper frustrasjon og sikkert overreaksjoner hos noen muslimer. Bedre har det neppe blitt av Sharon & Cos nesten eksplisitte ultimatum: enten er du med oss, ellers er du antisemitt. Slik har de slått alle jøder i hartkorn med sin politikk. Amerikanske jøder har laget bevegelser som Not In My Name, Jewish Voices Against Occupation. Selv israelske militære har nå tonet flagg mot Sharons jernneve. Jo flere slike stemmer som når offentligheten, jo mindre jødehets vil det bli på grunn av Israels politikk. Rapporten styrker ikke slike stemmer.