Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Fordømming av overgrep

LOMMEMANNEN: Jeg velger å tro at de fleste mennesker vil forstå at det er traumatisk for en gutt/jente på for eksempel 8 år og plutselig få en voksen manns erigerte penis i munnen. Eller i hånden for den saks skyld, for å dra i tissen hans, mens den voksne mannen blir fjern i blikket og truende, lokkende og/eller manipulerende.

Barnet vil sannsynligvis være redd/ uskikker og eller fra seg av skrekk og ikke vite hva dette er – om hun eller han da ikke tidligere har vært utsatt for liknende seksuelle overgrep av en de kjenner og har et tillitsforhold til. Barnets tanke der og da er høyst sannsynlig ikke på samfunnets fordømming av slike straffbare handlinger. Sannsynligvis ikke etterpå heller om de får ordentlig oppfølging.

Jeg har hørt det tidligere også, at noen velger å tro at det er samfunnets fordømming av denne handlingen som er det som er skadelig for barnet og ikke selve det seksuelle overgrepet. Jeg tenker at det rett og slett er uvitenhet og manglende evne til empati hos dem som innbiller seg dette. Til slike utsagn tenker jeg at han eller hun vet ikke bedre. Det blir alvorlig når det lyser mot oss i media, og noen innbilles at det ikke er så farlig. Barn reagerer ulikt på seksuelle overgrep, mange forhold spiller inn.

Om en kvinne hadde gått på en gangsti og plutselig blitt overfalt av en mann som tvang henne til å suge, onanere ham eller beføle tissen hans. Ville noen da sagt pytt pytt, ville man da si at dette får du bare problemer med fordi samfunnet fordømmer det? Ville det vært samfunnets fordømming som hadde gitt henne psykiske problemer i ettertid – om hun fikk det?

Heldigvis er det lover og regler for at alle skal få bestemme selv hvem de vil dele kroppen sin med. Og det lærer noen barn veldig tidlig. De aller fleste voksne presser ikke sin seksualitet på barn. Barn er nysgjerrige av natur og mange barn er opptatt av seksualitet på sin barnlige måte. Det betyr ikke at de synes det er ok å ta i lommemannens bukser og berøre tissen hans, suge på den eller dra i den.

Lommemannen har lokket, lurt, manipulert for å få barn til å delta i seksuelle ulovlige aktiviteter.

Det er ikke politiet eller pressen som har begått disse handlingene, det er verken politi eller pressens skyld at seksuelle overgrep mot barn skjer. Det er overgripers ansvar. Alle ønsker naturligvis at han skulle vært tatt før og noen seksuelle overgrep kunne vært hindret.

Det er mange barn der ute som blir utsatt for grove gjentatte seksuelle overgrep. Ca 5 % av alle barn. Vil det noen gang bli like mye hjelp, like mange journalister, like mye politi, like mange uttalelser fra politikere og politidirektører for disse barna og alle de henlagte sakene?

Det finnes ca. 52.000 barn («Tvang til seksualitet» 1986 Sætre, Holter, Jebsen) i Norge som utsettes for seksuelle overgrep fra noen de kjenner – og som ikke blir trodd, eller de voksne rundt barnet blir ikke trodd.

Som kvinnen i motorklubben der lommemannen var aktiv; som hadde sagt fra om at han var litt for opptatt av små gutter. Hun måtte be om unnskyldning, og valgte å gå til ham med blomster, fordi hun «spredde onde rykter». Og så viser et seg at det er sant likevel..

Over 80 % av sedelighetssakene henlegges i Norge i dag. Sannsynligheten for at det likevel ofte er grunn til bekymring er reel. Og de utsatte barna får ikke alltid den hjelpen de trenger. Det er samfunnets udugelighet, skepsis og uvitenhet og vantro som påfører dem ytterlige traumer om de ikke blir trodd. Og overgrep får fortsette. Hva tenker de nå, de som ikke har blitt trodd, eller ikke har turt å si fra?

Å bli utsatt for seksuelle overgrep en gang av en fremmed – vil naturligvis gi andre traumer enn for et barn som usettes for mange i 10 år av en far eller bestefar, en tante eller en søster. Noe av det viktigste er uansett at barnet blir trodd og får adekvat hjelp til å takle og bearbeide det hun eller han har vært utsatt for, slik at han eller hun slipper og forbli et offer. Samfunnet må fortsatt fordømme seksuelle overgrep mot barn. Samfunnets fordømming gir ikke senskader, det er det de seksuelle overgrepene i seg selv, tillitsbruddet og tausheten, som gjør.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media