Den siste uka har innvandringsdebatten igjen tatt fyr i fedrelandet. Denne gangen med en ny vri: snikislamiseringen truer ikke bare gode nordmenn her hjemme, men også vårt internasjonale rykte - og ikke minst ryktet til den kommende borgerlige regjeringen.En samlet høyreside har i en uke pekt på partiprogrammene til Høyre, Arbeiderpartiet og Frp og sagt: «se, det er ikke noen stor forskjell mellom partiene i innvandringspolitikken - de mener det samme!»

Civita-leder Kristin Clemet kunne under NRKs «Debatten» torsdag kveld triumferende påpeke at Audun Lysbakken har en ungdomsorganisasjon, Sosialistisk ungdom (SU), som vil ha en mer restriktiv innvandringspolitikk. Etterpå twitret hun en lenke der SU-lederen sier han vil ha lavere innvandring - fordi han mener det truer lønns- og arbeidsvilkår for arbeidsfolk.

Dessverre for Kristin Clemet er ikke tilfellet Sosialistisk Ungdom et eksempel på at alle er like ille. Det illustrer forskjellen på rasjonell og irrasjonell innvandringsmotstand. Det er tross alt en grense for hvor mange nykommere et land kan ta i mot, hvis tanken er at de skal ha gode muligheter til å lykkes og trives her. Akkurat hvor denne grensen går, er selvsagt omstridt. Uansett koker det ned til en rekke praktiske spørsmål - som dette: I juli satt nesten 16 000 mennesker i norske asylmottak. 4500 av dem er innvilget oppholdstillatelse, men er ennå ikke tildelt noen bokommune. Alle kommuner i Norge får et tilskudd hvis de skaffer bosted for en person med nylig innvilget oppholdstillatelse - i tillegg til norskopplæringskurs og introduksjonsprogram. Men på grunn av økonomi og manglende politisk vilje, er det for få som klarer å stille plass til rådighet. Dermed får 4500 mennesker satt livet sitt på vent, i et gudsforlatt asylmottak.