Fordømte Amerika

Når en brutal og maktsyk morder får utvikle masseødeleggelsesvåpen i fred, blir «fred» et tomt begrep. Flertallet i Europa mangler gangsyn, skriver Jon Anstein Olsen og Monika Jørgensen.

«KAN VI ELSKE Amerika?» spør Per-Aslak Ertresvåg i sin kronikk i Dagbladet 29.01. Han beskriver et USA preget av indre forfall og samvittighetsløs utenrikspolitikk. Prinsipper og integritet er fraværende; makt er rett; politikken er konsistent kun i sin ravende inkonsistens.

USAs filosofiske fasadepynt er ifølge Ertresvåg en utilitaristisk moralfilosofi - hvor formålet er å oppnå «størst mulig lykke for flest mulig». Og dette er da også et yndet argument hos de som forsøker å forsvare kapitalismen, men som har godtatt oppfatningen om at hensynet til andre er det eneste moralsk forsvarlige motiv.

«Samfunnslykken» er kapitalismens praktiske resultat, men ikke dens moralske rettferdiggjørelse. Helt siden Platons pionerforsøk har velmenende samfunnsarkitekter erfart at når man gjør «lykkemaksimering» til politisk mål, blir resultatet noe ganske annet.

Utilitarismen krever i praksis oversikt over alle konsekvenser av alle handlingsalternativer, hvordan disse slår ut i lykke/ulykke for alle mennesker, og hvordan de ulike elementene skal gjøres sammenlignbare. Dette er umulig for et individ. Derfor kreves det en instans som aspirerer til allvitenhet og allmektighet, som kan definere lykken, bestyre «lykkeregnskapet» og foreta de mildt sagt risikofylte «lykkeoverføringene». Med andre ord: velferdsstaten.

Ertresvåg påpeker at utilitarismen gir liten plass for «personlig, moralsk ansvar». Han har rett. Når man tildeles et utopisk ansvar for alt og alle, svinner det reelle ansvar for eget liv hen. Men basisen for det amerikanske systemet er det stikk motsatte: en aksept av rasjonell egeninteresse som moralsk drivkraft, hvorpå personlig frihet og tilhørende ansvar blir grunnpilarer.

DETTE ANSVARET betyr også at man må beskytte seg mot farer i et langsiktig perspektiv. Påstanden om at amerikanerne kynisk anser krig berettiget «dersom den øker lykken for mange nok», er en ufin skivebom. Iraks utallige og uomtvistelige brudd på FNs rettmessige betingelser og den økende trussel dette utgjør, oppsummeres presist av Helge Øgrim i Dagbladet 04.02. På tross av overveldende fakta er et flertall av Europas befolkning motstandere av militær inngripen. Årsaken er de intellektuelles arbeid med å skape mistenksomhet overfor USAs motiver. Vi fastslår med uro at majoriteten av akademikerne, og med dem folket, i dag behandler «amerikansk arroganse» som en større trussel enn Iraks masseødeleggelsesvåpen.

Innvendingen om at USA handler i egeninteresse og ikke for å frigjøre det irakiske folk, er naturligvis korrekt, men bygger på den samme filosofiske misforståelsen som kapitalismekritikken: innbilningen om at én persons egeninteresse er i konflikt med en annens. Det motsatte er tilfelle: I et fritt samfunn inngår folk selvvalgte forbindelser, og dette gagner alle parter. Frihet er derfor et gode for alle, alltid. Både verden utenfor og Iraks undertrykte befolkning kan puste lettere etter et regimeskifte. Hvis militær motstand bannlyses fordi liv vil gå tapt, gir vi tyrannene verden på et sølvfat, og forårsaker indirekte lidelse og død i mye større omfang.

Vi må se lenger enn ordet «krig» og vurdere realitetene. Neville Chamberlains løfte om «fred i vår tid» scoret høyt hos publikum i 1938, men ord var ikke nok da, og ord er ikke nok nå. Når en brutal og maktsyk morder får utvikle masseødeleggelsesvåpen i fred, blir «fred» et tomt begrep. Flertallet i Europa mangler gangsyn. Burde vi ikke heller takke den supermakten som bærer hovedansvaret for vår sikkerhet? Dette koster, tross alt.

ELLER KANSKJE ikke? Ertresvåg hevder nemlig at «USAs eksistens hviler på en krigsøkonomi (...) landet holdes oppe ved at krigsindustriens hjul går». Men denne påstanden er absurd. Ressursene USA bruker på forsvaret (3- 5% av BNP siste tiår) utgjør en belastning på landets økonomi. En omfattende, varig militærindustri kan kun eksistere som et resultat av prioriteringer og overskuddsproduksjon i en solid sivil, privat økonomi. Militær styrke er energi som tappes fra totaløkonomien uten å gi noe - bortsett fra sikkerhet - tilbake. All imperiebygging basert på militarisme har følgelig feilet; et vellykket samfunn må tvert imot ha tilrettelagt for produksjon og handel, dvs. for størst mulig grad av individuell frihet.

USA har blitt kalt historiens første moralske samfunn. I uavhengighetserklæringen ble de umistelige rettigheter til liv, frihet og søken etter lykke først erkjent enkeltmennesket. I konstitusjonens Bill of Rights ble så en individuell sfære mer spesifikt definert og prinsipielt unndratt statlig kontroll. Resultatet var at fysisk makt ble underlagt moralsk rett, hvorpå denne embryoniske staten var skjebnebestemt til å bli en mektig gigant. Dette fordi kilden til all skapende aktivitet - enkeltindividets kreativitet - endelig fikk virke under forhold som samsvarte med dens natur: under forsikringen om at personlig innsats ville resultere i personlig utbytte.

I dag har USA eksportert dette menneskesynet og disse politiske og økonomiske prinsippene til brorparten av verden, og økt utallige menneskers levestandard og livskvalitet. Amerikas såkalte globale «hegemoni» er reelt. Hegemon (gr.) betyr veiviser, og dette landet har i løpet av sin korte historie vist verden veien til økt frihet og velstand - med usynlig så vel som synlig hånd. Skepsisen overfor USAs hegemoni skyldes igjen fundamentale misforståelser rundt egeninteressens natur. USAs interesse er en så fri og fredelig verden som mulig, og dette «hegemoniet» bør kun fryktes av diktatorer.

ERTRESVÅG kritiserer USA for å motarbeide fellesskapsløsninger, nedlegge for mange veto i FNs sikkerhetsråd, ikke ratifisere alle menneskerettighets- og miljøkonvensjoner etc. Innholdet i de aktuelle resolusjoner og konvensjoner nevnes ikke; den kompakte majoritet er tilsynelatende i seg selv garanti nok for moral/sannhetsgehalt. Etter først å ha kritisert USA for prinsippløshet, synes han nå å mene at det moralsk høyverdige valg er å følge strømmen - uansett hvilket avløp denne beveger seg mot. Ham om det. Vi registrerer at når det Chamberlainske dragsug i dag herjer verden, står en hånet statsleder steilt imot den rådende konsensusmoral, og fastslår: «America's purpose is more than to follow a process - it is to achieve a result: the end of terrible threats to the civilized world.»

Ja, i USA som overalt ellers finnes det svindel og korrupsjon, vold og fattigdom, dumhet og ondskap - og myndighetenes anledning til å sminke virkeligheten er mindre enn andre steder. Når man kun velger å fokusere på feil og lyter, kan elendighetslisten forlenges nærmest ubegrenset. Men Amerika flommer også over av kulturelt mangfold, dugnadsånd, kreativitet og vitenskapelige nyvinninger. Og på tross av både grensepoliti og kulturrelativisme går folkestrømmen mellom USA og resten av verden konsekvent i én retning.

Ertresvågs sammenligning av demokrati med dyrelivet i Afrika er treffende, da et utøylet demokrati - et flertallsdiktatur - kun følger jungelens lov om de sterkestes rett. Men gjennom prinsippet om hvert individs ukrenkelige livsrett, beskyttet av en konstitusjonell republikk, har USA vist oss veien fra menneskejungel til rasjonell sivilisasjon, og attpåtil direkte besørget denne sivilisasjonens sikkerhet i en årrekke.

OPPRETTHOLDELSE av et trygt og fritt samfunn krever reell handling, ikke tomme ord - langsiktig ansvar, ikke ønsketenkning. Mentalt friske mennesker ønsker aldri krig, men den ene mannen som i dag - og i årevis - kunne forhindret en væpnet konflikt, ved å overholde verdenssamfunnets krav og kvitte seg med sine grusomme våpen, fortsetter med å true og bedra oss. Og mens Europa panisk vender det ene etter det andre kinn til, er amerikanske styrker i gulfregionen nå oppe i godt over 100000 mann.

Fordømte Amerika.