Fordømte forfattere

Forfatteren Torunn Borge er ute med en pamflett, «Gudsskrekk», hvor hun prøver å blåse liv i den kulturradikale tradisjonen. I den anledning feier hun igjennom avisenes spalter med friske utsagn og små provokasjoner hvor hun etterlyser norske forfatteres samfunnsengasjement både i og utenfor litteraturen.

  • Sånne utspill dukker opp med jevne mellomrom, og jeg synes de er prisverdige. Siden 90-tallet har det vært mer åndelig inspirerende og intellektuelt utfordrende å gå blant dyner og putevar på Norsk Sengetøylager enn rundt i norsk litteraturliv. Lufta gikk liksom ut av kulturballongen for en del år siden, ikke engang de gamle ml-forfatterne lar seg egentlig terge lenger. Derfor skal debattinitierende innhogg som Borges mottas med takk.
  • Den viktigste delen av utspillet er åpenbart om norsk litteraturs estetiske, kommersielle og politiske vilkår ved inngangen til et nytt århundre. Hvor sterke og hvilke kommersielle føringer ligger på skjønnlitteraturen som skrives her til lands? Eksisterer det slike føringer, eller klarer ikke Borge å skille mellom litteraturen selv og de markedsmekanismer vår tid tar i bruk for å få videresolgt kulturproduktene - hvis slike skiller da eksisterer?
  • Mer problematisk er etterlysningen av norske forfatteres engasjement i aktuelle politiske temaer. Én ting er at vi vet hvor forferdelig galt det kan gå når forfattere fra Hamsun til Hoem engasjerer seg politisk fra Hitler til Hoxha. En annen ting er at Borge etterlyser en forfatterrolle som trolig for lengst er gått ut på dato: den allvitende forfatteren med innsikt i verdens både små og store temaer.
  • Borge vil ha forfattere som engasjerer seg i spørsmål om den nye økonomien, globaliseringen, NATO - ja fint, jo flere engasjerte mennesker (på den riktige siden) desto bedre. Men har forfattere noe å tilføre disse diskusjonene bare i kraft av å være forfattere? Må de ikke ha noe mer - innsikt og kunnskap for eksempel?
  • Utdanningssamfunnet og den informasjonsteknologiske revolusjonen har skapt et stort publikum med svært god peiling på aktuelle samfunnsspørsmål. Da holder det ikke å være forfatter med to oppvekstromaner fra helgelandskysten bak seg, og så tro at det er tilstrekkelig til å vite alt om for eksempel endringer i velgermassene. Engasjement er bra, men engasjement uten solid forankring kan fort bli narraktig.