Nina Witoszek, professor ved Universitetet i Oslos senter for utvikling og miljø, synes ikke noe om rankingssystemet i skolen, PISA.
Foto: NTB scanpix
Nina Witoszek, professor ved Universitetet i Oslos senter for utvikling og miljø, synes ikke noe om rankingssystemet i skolen, PISA. Foto: NTB scanpixVis mer

Fordømte løgner og rankinger

I Amanda Ripleys nye bok «de smarteste barna i Verden» settes det fokus på land som har gjort det magisk bra i PISA-tester, Norge er ikke et av dem. I hvilken grad ønsker vi - og trenger vi - å etterlikne PISAs vinnere?

Meninger

Det har kommet en ny stemme i den pågående debatten om elendigheten ved den norske videregående skole, en outsider, The Time-journalisten Amanda Ripley. Hennes bestselger «De smarteste barna i Verden», som nylig har blitt publisert av Mime forlag, dreier seg ikke direkte om norske utdanning, men fokuserer på tre land som gjorde det magisk bra i PISA-tester i 2013: Sør-Korea, Finland og Polen. Etter å ha lest boken er man fristet til å spørre: Hvordan har det seg at Norge - det beste og mest velstående liberaldemokrati i verden - har elever som skårer under gjennomsnittet i PISA-rankinger? For å ikke å snakke om det legendariske frafallet på videregående skoler. Har det noe for seg til å se til de tre vellykkede landene og forsøke å lære noe av deres suksess?

Som Ripley viser, er den «vinnende» utdanningsmodellen i Finland, Sør-Korea og Polen basert på et sett felles kjennetegn. For det første er den stressende, hvis ikke også traumatisk: 15-åringene er utsatt for konstant overvåking og evaluering, de pugger og pugger og blir deretter brutalt evaluert foran klassen hvor dårlig eller godt de presterer.

For det andre setter alle tre lands utdanningssystemer lærerne på sokkel og - selv om de ikke nødvendigvis betaler dem all verdens - så sørger de for at lærerne er fryktet og respektert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det tredje følger de strenge formelle rutiner, som disiplin, obligatorisk kleskode og ydmykhet ala gymnasiets «professorer». Både intellektuelle krav og den rituelle menyen står i sterk kontrast med den avslappede og uformelle, norske undervisnings - og læringsstilen.

Ripley gjør lesingen fascinerende ved å følge amerikanske studenter som ble sendt til Finland, Polen og Sør-Korea og «kastet» ut i deres undervisningssjø. Hva har vi å lære av dem? For å være ærlig: Når Ripleys bok ble oversatt til polsk klødde alle seg i hodet. «Hun kan da ikke snakke om polske skoler», skrev avisen Gazeta Wyborcza. For alle vet jo at polske elever pugger og jukser for å kjempe mot «terroristiske» krav. Foreldre ruinerer seg på å betale for ekstra ko-repetisjoner, elever er ulykkelige og livet mister mening.

Ja, boken er interessant, men PISA-rankingen er tull! Som alltid i Polen: Når ting går veldig bra, så må det være noe galt. Det kan jeg si på tross av at polske skoler nylig har gjort en kvantesprang i å lære elever hvordan man tenker kreativt. I mai 2015, på den internasjonale Mind Odyssey - hvor titusener elever konkurrerer i innovasjon og kreativitet - vant polske elever 9 medaljer.

For til tross for den suksessen, tør jeg mene at det er alvorlige problemer både med PISA-rankinger og med studier som sammenlikner lands resultater. For det første er PISA-ranking basert på en metodikk som tester kun resultater i særegne fag og ikke det helhetlige utdanningsnivået. PISA-tester måler ikke «sosial-kompetanse», og dermed vil vi aldri få vite hva slags borgere de polske eller sørkoreanske skoler produserer. OECD er ikke interessert i å måle «civic-mindedness»; det er en snever økonomisk orientert organisasjon som fremmer tenkning av typen: «det som ikke kan telles, teller ikke». PISA-byråkrater bryr seg ikke om i hvilken grad unge elever blir bedre, mer samarbeidsorienterte borgere.

For det andre er rankingsuksesser ofte kortvarige. Etter den fantastiske prestasjonen i 2013, belønte den polske regjeringen - med sin vanlige selvdestruktive brio - lærere for deres gode jobb med si opp 3000 av dem. Nesten umiddelbart etterpå mistet Polen sin høye posisjon i PISA-rangeringene.

Men viktigst av alt, skoler som kjemper for å komme høyt på PISA-skalaen produsere ofte eksternt styrte «cyborger» som er like smarte som de er asosiale. Det som Ripleys provoserende bok ikke diskuterer er at moderne utdanning i dag er blitt til en «dress-up»-boks fylt med gode intensjoner, stjerneøyd utopisme, grusom konkurranse, skyldfølelse, snobberi, ønsketenkning, offentlige inngrep, byråkrati og samfunns-ingeniøring.

Mange i Polen er enige om at de 15 årene av barnas liv som bør være de mest bekymringsløse og minneverdige nå stjeles fra dem. Vi tar barn til steder som skaper stress og en nevrotisk frykt for å mislykkes og ingen er smarte nok til å forstå hvordan vi kan få stoppet det. Foreldre har intet rasjonelt forsvar mot bysantinske krav til utdanning og utrustning. Multinasjonale selskaper hevder at tanken bak systemet dreier seg om barnas beste, vi har skrotet lykken og sikter på suksess. Barndommen har blitt en utmattelseskrig, som fæle realityshow hvor «svake», snille og drømmende vesener blir dumpet på slutten. Bare tøffe og konkurranse-besatte individer klarer å nå målet.

Uavhengig av min kritikk reiser Ripleys bok så mange spørsmål at den bør leses av alle som vil fornye det eksisterende, norske utdanningssystemet. Spørsmålet gjenstår: I hvilken grad ønsker vi - og trenger vi - å etterlikne PISAs vinnere? Jeg kan ta feil, men jeg tipper at internasjonale visjonære tenkere som Arne Næss, Johan Galtung eller Thor Heyerdahl var produkter av et annet system og de ville kanskje aldri ha sluppet gjennom den avhumaniserte skolen.