Fordummelsen

POLITIKKEN og media utvikler seg i retning av mer personfokusering. Vi venner oss til å lese om politikeres hverdagsliv, hvem de bor sammen med, hvilke fritidssysler de har og hvor de skal på ferie. Dette kan vi leve med, hvis politikerne begrenser sin opptreden og så lenge de lar politikkens innhold være første prioritet. Men hvis Dagbladets oppslag sist helg, om Karita Bekkemellom Orheims nye single-liv, skal bli standarden for journalister og politikere, er det på tide å slå alarm. På vegne av vanvittig mange.

Dagbladet sist helg var preget av intervjuet med Arbeiderpartiets tidligere barne- og familieminister. Under overskriften «Kler seg til kamp» kunne vi møte en nyskilt kvinne som velvillig poserte i en glitrende kjole i en klesbutikk og som viste frem smykkene sine. «Shopping er god avkobling, sier Karita», kunne Dagbladet fortelle oss. Nok en gang kunne vi få høre om at «løpingen er blitt terapi for meg». Og vi får selvsagt høre om hvordan det er å være nyskilt, alene med barna. Hadde det ikke vært for at vi får høre litt om at Karita var hjemme og vasket da Jens ringte og spurte om hun ville bli statsråd i mars 2000, og at Bekkemellom Orheim sier at det skal bli minst 50 prosent kvinner i en eventuell sosialistisk regjering, så hadde artikkelen vært totalt strippet for noe i nærheten av politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN KULTURRADIKALE avisen Dagbladet stiller knapt spørsmål om kvotering, abortgrenser, likestilling, homokamp eller noen av de andre spørsmålene som Dagbladet ellers liker å skrive om. Det er kanskje heller ikke naturlig, all den tid Bekkemellom Orheim har tatt Dagbladets utsendte med inn i sin private sfære. Inn i prøverommene på favorittbutikken TeaTime Tango i Moss, ut i skogsløypene og på blomstermarken. Selvsagt skal politikere kunne stille opp i de mer avslappede omgivelser og kunne «gi av seg selv». Selvsagt er det interessant å høre politikere snakke om annet enn de temaer som er oppe i den daglige, andpustede debatten. Og selvsagt er det spennende å få vite noe om politikernes personligheter, om ikke annet så fordi personlighet også er en viktig faktor i politikkens korridorer.

Men: Jeg vil først og fremst vite langt mindre om toppolitikernes privatliv, enn jeg vet om deres politikk. Når jeg har inntrykk av å se Bekkemellom Orheim oftere posere i kjoler eller løpe i skogen, enn jeg ser henne i skoledebatter, blir det et misforhold. Arbeiderpartiets talsperson i skolepolitikken, har glimret med sitt fravær på sitt saksområde i en stortingsperiode preget av store omveltninger på nettopp det området. Et stortingsvalg er ikke en kjolegalla. Og det skal godt gjøres å forundre seg over velgernes apati eller mangel på interesse og forståelse for de politiske ulikheter, om man ikke selv bidrar til å belyse dem. Det har ikke kommet mange kronikker fra Bekkemellom Orheims hånd de siste årene, som viser hva hun kjemper for på det området hun er satt til å lede for det største opposisjonspartiet.

HVORFOR LA SEG provosere av noen enkeltoppslag med en enkeltpolitiker? Simpelthen fordi jeg mener at vi, som jobber i det politiske systemet, hver dag må bekjempe den fordummelse som finner sted når fokus forflyttes fra det politiske til det private. Hvis vi tillater at det blir et misforhold mellom det private og det politiske, svikter vi politikken. Som så mye annet i livet, må det være en balansegang: Man skal gi noe av seg selv, vise hvem man er - men aldri ved at politikken kommer i bakgrunnen. Det er ekstra illevarslende når denne typen oppslag kommer i en avis som ynder å kalle seg kulturradikal, og som mener at den har noe substans å tilby i avisfloraen. Og det før den legges om og skal bli enda mer tabloid! Hvis aviser som Dagbladet og VG svikter sin formidlingsoppgave, risikerer vi en forflatning av mediene som vi alle vil tape på. Som politikere lever også media i det stadige krysspresset mellom å levere det grundige og det mer underholdende. Men når både politikere og journalister oftere og oftere lar seg friste til å velge den enkle løsning, tror jeg vi får både medier og politikere som skaper et feil bilde av virkeligheten og av politikken. I vårt samfunn tar stadig flere høyere utdannelse. Da vil det være et paradoks om de fremste speilbilder av samfunnet stadig velger fordummelsens vei.