Fordummende fartsgrensedebatt?

En mulig nedsatt fartsgrense så vel i tettbygd strøk som utenfor, har vært et av sommerens heteste nyhetstemaer.ATL støtter fartsgrensereduksjon som virkemiddel for å få ned ulykkestallene.

Samtidig ser vi et eventuelt forslag om nedsatte fartsgrenser som et uttrykk for at noe har gått helt galt med utviklingen av vegtrafikken i Norge.

Det er et uttrykk for at vi ikke lenger kan stole på mennesket som motorvognfører. Og en kan se konturene av neste utviklingstrekk: Fartssperre i alle kjøretøyer som umuliggjør overskridelse av en viss fart.

Hvis dette er en uønsket utvikling er det grunn til å bringe også bilførerrollen inn i den generelle verdidebatten. Og hver enkelt av oss må ta et oppgjør med vår egen grunntenkning.

Hva er det så som tilsier at nedsatte fartsgrenser skulle være et sykdomstegn?

Svaret finner vi ved å definere begrepet fartsgrense.

I Norge har vi bare to generelle fartsgrenser. 80 km/t utenfor tettbygd strøk, og 50 km/t i tettbygd støk.

Ideelt sett burde vi ha klart oss med disse to.

Fartsgrensen er nemlig bare en øvre grense som vi aldri får overskride, selv om det objektivt sett kunne forsvares.

Innenfor fartsgrensene er den enkelte motorfører tillagt ansvaret for forsvarlig fartsavpassing.

Mange førere lever i den villfarelse at når fartsgrensen er 80 km/t, så er det lov å kjøre i 80 km/t. Slik er det ikke. Det kan være forbudt å kjøre så fort som 65 km/t, selv om fartsgrensen er 80 km/t.

At det ikke er tillatt å kjøre fortere enn fartsgrensen, betyr ikke at det er lov å holde fartsgrensen.

Hvordan skal vi så beregne riktig fart?

Vegtrafikklovens §3, som i generasjoner har vært grunnregelen for all trafikk, pålegger oss å være så hensynsfulle, aktpågivende og varsomme at det ikke kan oppstå fare, og slik at annen trafikk ikke blir unødig hindret eller forstyrret. Samme paragraf slår fast at vi skal vise hensyn overfor dem som bor eller oppholder seg ved vegen.

Allerede her ligger jo kimen til bevisstgjøring av føreren. Det er ikke bare jeg, kjøretøyet og vegen. Jeg skal vise hensyn overfor dem som ikke engang er på vegen.

Min oppfatning av hva som er riktig fart er ikke noe tilstrekkelig grunnlag å vurdere farten ut fra. Jeg må tenke på hvordan andre opplever min kjøring. Å ta andres perspektiv {ndash} empati {ndash} er med andre ord en viktig motorførerkvalifikasjon.

Vegtrafikklovens §6 utdyper grunnregelen noe, og fastslår: «Fører av kjøretøy skal avpasse farten etter sted, føre, sikt og trafikkforholdene slik at det ikke kan oppstå fare eller voldes ulempe for andre, og slik at annen trafikk blir minst mulig hindret eller forstyrret. Føreren skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet.»

Begge disse bestemmelsene legger mer vekt på sikkerhet enn effektiv trafikkavvikling, jfr uttrykkene «unødig hindret» og «minst mulig hindret».

Risikovurdering og evne til prediksjon er sentrale elementer for å være i stand til å følge bestemmelsene.

De mest detaljerte fartsbestemmelsene finner man i trafikkreglenes §13, der det sies:

«Kjørende må kunne stanse på den vegstrekning som den kjørende har oversikt over, og foran enhver påregnelig hindring.»

I tillegg regnes det opp en del tilfeller der det i særlig grad må holdes tilstrekkelig lav hastighet, så som ved passering av barn, skolepatrulje, blinde eller personer med andre lyter.

Hovedbudskapet er imidlertid at det må kunne stanses på den strekning en til enhver tid har oversikt over og foran enhver påregnelig hindring.

I boligstrøk innebærer dette at det er førerens ansvar å kunne stanse ved alle sikthindringer som hekker, parkerte biler, garasjer og lignende. I mange boligstøk i dette landet er det ikke engang fortau.

Det må kunne kreves av en motorvognfører at hun/han forstår at i et boligstrøk bor der folk. Og noen av dem er barn, som ikke er fysisk og mentalt utviklet/modnet til å ta vare på sin egen sikkerhet i trafikken.

I slike boligstrøk er selvsagt gjeldende fartsgrense totalt uinteressant.

Det må kjøres slik at de som bor der er fornøyd med kjøremåten og selvsagt også slik at det kan stanses for tenkelige faresituasjoner.

Hele ansvaret for sikkerheten påhviler føreren.

Og tenkningen er avgjørende. Tenker vi på risikoen og andres beste? Eller tenker vi bare på oss selv? Samhandling, sier fotballtrener Eggen. Vi må fungere som lag.

I det siste har samme Eggen fått erfare at «de' e' pængan' som rår». Er det slik at konkurranse-, effektiviserings- og lønnsomhetssamfunnet er første skritt bort fra medmenneskelighet, empati og gleden ved å gjøre noe for andre? Og at det er dette vi ser resultatene av i trafikken?

HMK Harald sa i en nyttårstale at vi preges av «dagsaktuelle fragmentkunnskaper». Jeg tror han har rett. Informasjonsflommen og den stadig akselererende tidsnøden fratar oss mulighetene til å fatte helheter. Slikt avler, om ikke egoister, så i hvert fall egosentrisitet. Vi glemmer at vi lever i et samfunn.

I slike tider kommer det med jevne mellomrom leserinnlegg hvor det fremholdes at de som ikke klarer å «holde fartsgrensen» har ingenting på vegen å gjøre.

Og det er også riktig. Selvsagt må alle førere ha ferdigheter til å kjøre i 80 km/t der det er forsvarlig. Og det er ofte forsvarlig på norske landeveger. Men det er også områder der det langt fra er forsvarlig.

Faktum er at i nesten alle trafikkulykker er det gjort brudd på ovennevnte regler, og kjøringen er straffbar.

Erfaringen viser imidlertid at så lenge både mediefolk, påtalemyndighet og dommere også er bilførere, så uteblir straffen.

Kunne dette skjedd meg? spør man seg gjerne. Og er svaret ja, er også resultatet gitt.

I de relativt få bildrapssakene vi har her i landet, har føreren lett for å bli offer, og dermed ender det ofte med frifinnelse.

«Har han ikke fått straff nok?» blir omkvedet. Kanskje fordi den drepte var et familiemedlem. Eller, kanskje vanligere, fordi «dette kunne jo ha skjedd alle».

Objektivt sett har vel det lite med saken å gjøre. Hovedsaken bør være at føreren gjennom sin kjøremåte har forvoldt et medmenneskes død.

Det ville være å ønske at fartsgrensedebatten tok mer utgangspunkt i hva fartsgrenser i utgangspunktet var ment å være. Nemlig et tak for den enkelte førers handlingsrom. Innenfor dette handlingsrommet må føreren utøve skjønn. Kvaliteten på dette skjønn burde være gjenstand for samfunnets reaksjoner.

På andre områder i trafikkregelverket kan det ses en slik utvikling. Vikeplikten er omdefinert fra «fare for sammenstøt» til «ikke hindre eller forstyrre». Dette innebærer at føreren i større grad må ta andres perspektiv som nevnt ovenfor.

Parkeringsbestemmelsene er forenklet slik at tidligere detaljbestemmelser er erstattet av mer generelle regler der mer er overlatt til den enkelte bilførers skjønn.

Det er flere forutsetninger som må oppfylles for at vi skal kunne oppleve en endring av folks forhold til fartsgrenser.

De mest nærliggende synes å være at nye bilførere blir gitt den nødvendige innsikt i den tenkning som ligger til grunn for dette debattinnleggs syn.

I tillegg må politiets fokus bort fra bare fartsgrenser til å være en korreks til førernes skjønn.

Skal man ta førerkortet fra folk, kan man i større grad ta det fra folk som vitterlig kjører for fort når de holder 40 km/t i en 50-sone enn ensidig å forholde seg til en fartsgrense som kan være endret i morgen.

Gjennomsnittsføreren har vansker med å akseptere at hun/han må stå til rette for å ha kjørt i 83 km/t på en strekning som objektivt sett kan sikkerhetsklareres for 90 km/t samtidig som han ser at naboens sønn går klar når han i eget boligstrøk kjører hasardiøst.

Jeg har den tiltro til norske motorvognførere at de ville akseptert å bli presentert et forelegg, ja, endog miste førerkortet der det kan bevises at farten har vært for høg etter forholdene.

En slik praksis ville kanskje bidra til en mer intelligent fartsavpassing, og dermed en sikrere og mer menneskelig trafikkavvikling.