Fordummende, fjollete fjas

Påtatt pradaporno, dyppet i skjønnhetskirurgi og kvinnefilmklisjeer.

FILM: «The Women» begynner med en rekke nærbilder av høyhælte designersko. Og avsluttes med et skrålende fødselsmaraton. Midtpartiet er fylt med de billigste av de billigste kvinnefilmklisjeer, utelukkende rettet mot dem som syns manikyr og Pradavesker er den viktigste delen av det å være menneske.

Filmen kan enklest beskrives som «Sex and the City - ti år etter». Men i stedet for å jakte på Mr. Big er Carrey blitt hans hjemmeværende, ansiktsopererte sosietetsfrue, som nå foretrekker flate sko og som liker å kokkelere på kjøkkenet. Mr. Big, svak mannsgris som han er, er selvfølgelig utro med den yngre, puppebefengte parfymedama på Manhattans flotteste designerbutikk. Ei dame som ifølge filmen veit hvordan man behandler en mann.

Sammen med sine tre, velstående venninner legger Carrey en plan for å ta innersvingen på elskerinna, og samtidig få Big tilbake. Måten hun gjør det på? Retter ut håret, finner fram designerdrakta og gjør karriere.

Moralen er altså ikke: «Alt du trenger i livet er fine sko og en mann som betaler». Men: «Alt du trenger er din fars penger, en ansiktsløftning eller to, en designerdrakt og mot til å leie et loft på Manhattan, der du ansetter en skog av kvinner til å sy klærne du har tegnet i din separerte ektemanns søylebefengte villa.»

«The Women» er noe av det mest pregløse og minst intelligente jeg har sett på lang tid. Det er en film for og av dem som syns Elizabeth Taylors ansikt anno 2008 er verdt å trakte etter. Vel, det er det ikke.

Fordummende, fjollete fjas