Fordummende kritikk

STAMCELLER: Espen Søbyes omtale av «Det Fornybare Mennesket» (30.10) er et typisk eksempel på vitenskapshatet som rår innenfor den norske «intelligensiaen». Søbye er nemlig ikke opptatt av boken, men av å videreføre en debatt mot undertegnede som han og andre humanvitere av den gamle skolen har ført i mange år. Min synd er nemlig at jeg prøver å formidle noe av det som skjer innen moderne vitenskap. I dette tilfellet er det altså stamcelleforskning og regenerativ medisin jeg prøver å formidle, gjennom den første boken på norsk om emnet. Dette er en viktig medisinsk revolusjon, som i andre land har utløst stor debatt. Men her i Norge skal det altså ikke være lov å informere om dette. I hvert fall ikke uten å drøfte både patentjus og hva Søren Kierkegaard måtte ha skrevet om døden.«Det fornybare mennesket» er en populærvitenskapelig bok og handler verken om vitenskapsteori eller etikk. Men når Søbye legger an til en filosofisk diskusjon, forventer man litt mer presisjon: At jeg kritiserer konkrete etiske argumenter mot stamcelleforskningen, betyr ikke at jeg avviser enhver etikk: Tvert i mot argumenterer jeg selv for en annen etikk, en etikk som tar hensyn til de som kan bli hjulpet av denne medisinen. Hans eksempel fra Kierkegaard er også skivebom: Jeg skriver ikke at det kanskje skal kunne bli umulig å dø (døden vil selvfølgelig alltid være der), men at de degenerative prosessene kanskje kan bremses. Det det dreier seg om, er hvorvidt medisinen kan hindre en for tidlig død, og unødvendig lidelse. Det er vel ikke uinteressant at mange medisinere mener hjertesykdommer, Alzheimer, Parkinson, autoimmune sykdommer og andre lidelser antakelig kan avhjelpes med stamceller og regenerativ medisin? Dette vil ikke bare spare mange mennesker for lidelse, men også samfunnet for enorme utgifter. Det må vel være lov å peke på de positive mulighetene som ligger i den nye medisinen uten å bli stemplet som «scientist»?

FLERE EKSEMPLER viser at Søbye ikke forstår seg på naturvitenskap: Han skriver at «aldring lar seg ikke skille fra utvikling». Men dette er to ulike prosesser. Utvikling er programmert i genene, og noe som skjer med kroppen fram til den når sitt reproduktive optimum. Aldringen skyldes bestemte degenerative prosesser i og mellom celler. Det er heller ikke slik som Søbye tror, at all ny kunnskap fordriver gammel kunnskap. Vet ikke om Søbye har hørt om mikroskop eller annen ny teknologi, men det er faktisk slik at man hele tiden oppdager prosesser på nivåer man ikke hadde mulighet til å studere tidligere. Men Søbye er dessverre typisk for deler av den norske «intelligensiaen», som føler seg kompetent til å fordømme eller i hvert fall være «kritisk» til mye av det som skjer innen biomedisinsk forskning, uten egentlig å ha peiling. At folk som Søbye får være dørvoktere for hva slags kunnskap folk skal få tilgang til, er med på å gjøre Norge til et dummere land. Men enda verre: De er også med på å forsinke en medisin som kan hjelpe millioner av mennesker fra lidelse og for tidlig død. Men for Søbye er ikke dette så viktig: I hans filosofiske univers blir jo livet mer og mer meningsløst jo lengre vi lever.