Fordummende propaganda fra Forsvaret

Forsvarets omdømmekampanje er uangripelig. Det betyr ikke at den er god.

Den første gangen jeg gikk inn på et av det amerikanske militærets rekrutteringskontorer reagerte jeg på to ting: beliggenheten - midt i byens travleste kjøpesenter - og vinklingen til rekrutteringsmateriellet.

Framsidene til brosjyrene var preget med slagord som «Welcome to your future» og «Future success starts with the Army». Inni brosjyrene fantes informasjon om helseforsikringer og bostøtte som man kunne få tilgang til hvis man vervet seg. I vinduet hang det sjekker. Summene strakte seg fra 10 000 til 90 000 dollar. Giveren var den amerikanske hæren, og mottakerne, listet opp med navn og grad, unge soldater fra byen jeg befant meg i. Pengene var øremerket høyere utdanning.

I motsetning til i USA, har vi i Norge gratis høyere utdanning, lav arbeidsledighet og et helsevesen som tar vare på alle. Vi har et samfunn hvor alle har rett på et verdig og trygt liv. Jeg er glad for at et slikt liv ikke er forbeholdt de som velger å tjene landet med våpen i hånd. Jeg er glad for at Forsvaret må fokusere på helt andre ting når de utarbeider nye rekrutteringsstrategier.

Mine forventninger var derfor høye da Forsvaret lanserte en omdømmekampanje med navnet #verdtåforsvare. Kampanjens reklamefilm har blitt Gullfiskkandidat og fått tusenvis av «liker» på Facebook. Den viser fjell, hav, sykkelhjul og pene jenter og spiller på alt som vi nordmenn liker å tenke om oss selv.

Jeg er glad for å være norsk. Og selv om det kan se ut til at Forsvaret mener at kysten er mer verdt å forsvare enn de dype skogene som jeg har vokst opp i, vekker filmen varme følelser, også hos meg. Selvfølgelig er både naturen vår og samfunnet vårt verdt å forsvare. Filmen kan beskrives med militær sjargong: den er uangripelig. Spørsmålet er om den ikke samtidig er fordummende.

Coca-Cola-reklamer vekker også varme følelser hos meg. Det betyr ikke at jeg tror på den verdenen som Coca-Cola presenterer. Det gjør heller ikke så mye. Det er snakk om en brus. Ikke statens monopol på vold. Derfor stiller jeg ikke de samme kravene til Coca-Cola som jeg stiller til Forsvaret.

Når Forsvaret lanserer en omdømmekampanje forventer jeg at den er informativ og ærlig. Jeg forventer at den tar meg og resten av det norske folk på alvor. Det gjør ikke #verdtåforsvare. I takt med NATOs bevegelse fra forsvarsallianse til angrepsallianse, har Norge gjort nedskjæringer i Heimevernet. Vi har ikke et forsvar som kan passe på fjell og fjord, rånere og hipstere. Vi har et innsatsforsvar. Det vil si: et angrepsforsvar.

Jeg gjentar meg selv: #verdtåforsvare er uangripelig. Angrep er jo det beste forsvar, har vi lært, og helst skal vi tro at Forsvarets innsats i for eksempel Afghanistan og Irak var for «at vi kan mene det vi vil, tro på det vi vil, si det vi vil og bli det vi vil». (Ordene i filmen fester seg raskt.) Det er bare det at dette i beste fall er en omstridt påstand.

Som sagt er jeg utrolig glad for at Norge ikke er USA, og for at vårt forsvar ikke behøver å ty til amerikanske strategier for å tiltrekke seg nye rekrutter. Jeg synes derfor det er trist når Forsvaret ender nettopp der i sin nye omdømmekampanje. En ting er at Forsvaret ikke har laget filmen selv. De, som det amerikanske militæret, outsourcer slike oppdrag til reklamebyråer, i dette tilfellet Ernö. Hadde det ikke vært for at Tom Ovind, sjef for Forsvarets mediesenter, så standhaftig forsvarer reklamefilmen, kunne jeg nesten unnskyldt hele greia. Reklamebyråer er ikke opptatt av folkeopplysning, de er opptatt av salg.

Men metode er ikke det eneste feltet hvor Forsvaret nå imiterer sin amerikanske storebror. For å illustrere det vil jeg fortelle om en mann jeg ble kjent med i USA. Da den Første Golfkrigen brøt ut var han syv år gammel. Et par dager inn i krigen spurte læreren hans om elevene hadde lyst til å skrive brev til de amerikanske soldatene i Irak. Alle svarte ja, og skrev søte, støttende hilsener på små kort. Jeg vet ikke hvor mye dette hadde å si for at han vervet seg til hæren et drøyt tiår senere, men det var denne historien han trakk fram da jeg spurte ham om når han først begynte å tenke på soldater som helter. Hva er det som gjør at en lærer tror at det er greit å oppmuntre små barn til å skrive slike kort?

Nøkkelen ligger i en gul sløyfe, klistret på en Chevy. På sløyfa står det «Support Our Troops». Jeg så den overalt i løpet av månedene jeg bodde i USA. For meg var det rart at en slik oppfordring kunne stå alene, uforklart. Hva ved soldaters væren var det man støttet, så absolutt og på generelt grunnlag?

Amerikanerne forklarte meg velmenende at støtten til troppene ikke var en politisk holdning. Det var en amerikansk holdning. De forklarte at troppene ikke kjempet for hva politikerne på østkysten sa at den ene eller andre krigen handlet om. De kjempet i stedet for det «amerikanske folket« og for «amerikanske friheter». Og de kjempet for at «andre skal få det like godt som oss».

Men kanskje viktigere enn hva det er som forklarer oppfordringen «Support Our Troops», er det oppfordringen muliggjør av fortolkninger av amerikanske kriger. Når soldatene ikke kjemper for det faktiske mandatet som ligger til grunn for en krig, men for menneskelig frihet og noe allment godt, ja da blir ikke bare soldatene uangripelige, da blir også krigen det.

Når Det norske forsvaret snor seg unna alle vanskelig problemstillinger ved å lansere en reklamefilm som er så generell som #verdtåforsvare, skjer det samme her som i USA. Forsvaret blir uangripelig, og sammen med det alt som den mektige (volds-) institusjonen begir seg inn på.

Er det hit vi vil? Til et uopplyst standpunkt som aksepterer en forsvarsinstitusjon som per definisjon ikke kan gjøre feil? Slikt tankegods skremte meg i USA. Det iler kaldt nedover ryggen på meg når det nå også er gjengs her hjemme.

KRONIKKFORFATTER: Sarah Salameh
KRONIKKFORFATTER: Sarah Salameh Vis mer