Ensidig fokus: Kunstneren Hanne Borchgrevink viser dronning Sonja rundt på årets festspillutstilling i Bergen. «Det ensidige fokuset på nye publikumsgrupper gir forutsigbare utstillinger», skriver kronikkforfatteren. Foto: Marit Hommedal/Scanpix
Ensidig fokus: Kunstneren Hanne Borchgrevink viser dronning Sonja rundt på årets festspillutstilling i Bergen. «Det ensidige fokuset på nye publikumsgrupper gir forutsigbare utstillinger», skriver kronikkforfatteren. Foto: Marit Hommedal/ScanpixVis mer

Fordummende publikumsfrieri

Det er tåkelegging og ansvarsfraskrivelse når politikere mener kunst og kultur kan løse sosiale problemer.

Å se en kunstutstilling eller gå på konsert er noe av det flotteste vi kan oppleve i livet. Det kan få oss til å glemme tid og sted, og ta oss bort fra en ofte monoton og banal hverdag.

Men skjellsettende kunstopplevelser av denne typen trues nå av en stadig sterkere publikumsraptus som herjer kunst- og kulturinstitusjonene. I Norge er Kulturdepartementet bekymret for lave besøkstall og vil at sektoren endres for å tiltrekke seg folk utover et relativt lite og privilegert publikum. Organisasjonen Norsk Publikumsutvikling jobber med problemstillingen på kunst- og kulturfeltet, og denne uka holdt de en stor konferanse om temaet som del av Festspillene i Bergen, der jeg holdt en innledning.

Hvis du tror dette er fine greier, så tro om igjen. Jeg har lang erfaring fra forskning på tilsvarende utvikling i Storbritannia og kan forsikre at dette ikke handler om å formidle stor kunst til flere, som jo er et prisverdig mål. Snarere er det snakk om et ensidig fokus på besøkstall og på å tiltrekke seg mennesker som i dag er passive. Kunsten vi får se og høre, blir derimot skadelidende.

For som følge av den nye prioriteringen må de som jobber med kunst, bruke mer tid og energi på å fylle seter og få folk til lokalene enn på å lete fram, anskaffe og presentere nye verker. Det går i sin tur ut over kvaliteten på det som vises fram. Nå spiller publikum hovedrollen. Det er dem - og ikke kunsten - all oppmerksomhet og aktivitet skal rettes mot.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selvsagt er det ikke noe galt i å ville bringe stor kunst ut til flere. Billedkunstnere, komponister og forfattere vil jo bli sett og hørt, og utstillingssteder og forestillinger trenger å løftes fram og markedsføres. Men det er ikke dette som vil skje. For mens vår tids kulturtopper gjerne snakker varmt om å nå ut til alle, ser de ut til å tro at vakre malerier og musikalske mesterverk er til hinder for at vi oppsøker arrangementene deres.

Dette fordummende publikumsfrieriet ikles gjerne flottere begreper som «relevans», «tilgjengelighet» og «sosial inkludering». Slike ord ligger langt framme i munnen på dagens kulturforvaltere. I stedet for å utfordre oss fyller de programmene sine med «relevante» (altså etablerte) og «tilgjengelige» (altså lettfordøyelige) verk for ikke å skremme folk vekk.

I et desperat forsøk på å være populære kommer institusjonene folk i forkjøpet og tilbyr det enkle og greie, heller enn kunst som er krevende, men verdt innsatsen. Det ensidige fokuset på nye publikumsgrupper gir forutsigbare utstillinger, der målet med kurateringen er å få folk til å komme. Resultatet er konservatisme og risikovegring - altså det stikk motsatte av det kunst bør handle om.

Det denne nye agendaen faktisk bunner i, er forakt. Forakt for kunsten - den er ikke lenger viktigst eller prioritert eller noe man i det hele tatt er stolt av (det virker heller som man er ganske flau over den). Og forakt for publikum - som jo er litt dumme og barnslige og må lokkes med kunst som er tilstrekkelig sukret og markedstilpasset. Hva var egentlig galt med det gamle kunstpublikummet? Var de for kultiverte og grå i håret til å være verdt oppmerksomheten?

En medvirkende årsak til publikumsfokuset er at politikere i økende grad mener kunst og kultur kan løse sosiale problemer og forandre samfunnet. Det er derfor de framhever dens bidrag til «sosial inkludering». Den omtalte konferansen i Bergen ble åpnet av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, hvilket illustrerer den politiske elitens tiltro til at kunst og kultur kan løse helse-, fattigdoms- og integrasjonsproblemer.

Men dette er å misforstå meningen og hensikten med kunst. Kunst kan utrette mye, men ikke på kommando, og hva samfunnsendring angår, er politikk faktisk langt mer effektivt. At politikere i stedet for å ta i bruk sosiale og politiske virkemidler trekker fram kunst som løsning på sosiale problemer, er tåkelegging og ansvarsfraskrivelse.

Når kulturfeltet pålegges å løse sosiale problemer, binder det opp kunstnere og institusjoner som bør stå fritt til å skape. Hva mer er: Når kulturinstitusjoner ikke lenger kan argumentere selvstendig for det de driver med, er det fritt fram for dem som vil gi offentlig støtte bare til kunst som beviselig bidrar til å nå bestemte politiske mål.

Kunstinstitusjonene gagner folket best når de konsentrerer seg om kunst.

Tiffany Jenkins er kultursosiolog, og under konferansen «Arts and Audiences» parallelt med Festspillene i Bergen innledet hun til debatt om publikumsutvikling.

Oversatt av Cato Fossum