NASJONALE PRØVER: Gir nasjonale prøver og kartleggingsprøver oss god informasjon? spør skriver kronikkforfatteren. Foto: Johanna Hanno / 
Bildhuset / TT / NTB Scanpix
NASJONALE PRØVER: Gir nasjonale prøver og kartleggingsprøver oss god informasjon? spør skriver kronikkforfatteren. Foto: Johanna Hanno / Bildhuset / TT / NTB ScanpixVis mer

Fordumming og forenkling av skolen

Nok «quick fix», enkle målinger av kvalitet, snarveier til læring, kontroller og andre forenklinger. Vi må ta det kompliserte tilbake i skoledebatten.

Meninger

Gjør følgende øvelse: Ta to minutter og tenk gjennom hvilke politiske debatter om skolen du husker best etter årtusenskiftet. Jeg prøvde. Her er min topp tre:

1. Rødgrønn skolefrukt og Solberg-regjeringens kutt av den i 2013.

2. Kristelig Folkepartis gjennomslag i samarbeidsavtalen om at faget religion, livssyn og etikk (RLE) skal inneholde minst 50 prosent kristendom, samt skifte navn til KRLE.

3. Skolens testregimer, «PISA-sjokket» og tverrpolitisk panikk basert på norske elevers prøveresultater i en internasjonal undersøkelse.

Hederlig omtale går til Arbeiderpartiet og Høyres krangling om hvem som vil ha mest etter- og videreutdanning av lærere, KS-rot og lærerstreiken ingen egentlig forsto hva handlet om, samt den evinnelige kranglingen om lekser.

Skrekkelig snevert? Ja. Men som en uskyldig tilskuer skal du ikke skamme deg hvis du ofte sitter igjen med inntrykket av at skolens kvalitet står og faller på lengre skoledager, lærere med helgekurs, frukt i storefri, flere prøver og 51 prosent Jesus. Både pressen, politikken og interessegrupper bidrar til at skolen og dens funksjon både forenkles og fordummes.

Vi trenger desperat en nyansert og fruktbar diskusjon om skolen. Da må vi slutte å behandle skolen som en oversiktlig og enkel institusjon vi med letthet kan måle, teste og styre. Debatten om skolen må ta høyde for at skolen er vår kanskje mest kompliserte samfunnsinstitusjon. Det bør få konsekvenser for hvordan vi for eksempel tolker og bruker resultater fra PISA-undersøkelsen, Nasjonale prøver og kartleggingsprøver.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg til å være vår mest kompliserte samfunnsinstitusjon, er også skolen den institusjonen som former oss mest - som mennesker. Skolen skal sikre like muligheter for alle elever på tvers av økonomisk og kulturell bakgrunn, og skape gode mennesker. Skolen skal sørge for at vi kan skape vår egen identitet og egenart, samt leve den ut i et samfunn hvor individ og fellesskap lever og arbeider sammen.

Oppsummert beskrev den gamle formålsparagrafen det godt: «Skolen skal gi elevene god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn».

Dette glemmes altfor ofte i den offentlige debatten om skolen. Resultatet er at skolens liv og virke reduseres til det banale.

Debattene i kjølvannet av PISA-undersøkelsen, Nasjonale prøver og kartleggingsprøver er illustrerende eksempler. Når vi først får håndfast informasjon og tall og statistikk på elevers prøveprestasjoner, er det forståelig at avisene henter ut krigstypene, og at politikere ser en mulig knagg å hekte sine egne politiske forslag på. Følgelig blir også de politiske og faglige debattene om selve prøvene polariserte og harde, og de steile frontene mellom tilhengerne og motstanderne skyver mellomposisjonen - skepsis og måtehold - ut av bildet.

For gir egentlig prøvene oss god informasjon? I et nytt notat fra Tankesmien Agenda har vi sett på prøvenes utforming, funksjon og resultater. Vår konklusjon er at prøvene i seg selv ikke er problemet. De tar ikke for mye tid og de koster ikke for mye penger. Problemet med prøvene er bruken av resultatene.

Det er grunn til å tro at både PISA og Nasjonale prøver har ført til tidvis gode diskusjoner i både forskningsmiljøer, lærerutdanningen og på skolene. Det er bra. På den andre siden er prøveresultatene dårlig egnet til å si noe om for eksempel skolepolitikken er vellykket. De gir heller ikke svaret på hvilke pedagogiske virkemidler som er gode, hvorvidt flere eller færre lærere er gunstig eller om skolen lykkes med å oppfylle et bredere samfunnsmandat.

Med andre ord: Det er ingen grunn til at prøvene skal være førende for en politisk debatt om hvordan skolen skal styres og settes sammen. Hovedformålet med prøvene bør derfor være læring framfor kontrollering og kvalitetsfasit: Resultatene må brukes på en måte som gjør at elevene lærer mer. Prøvenes utforming og manglende evne til å måle noe vi kan anse som et dekkende styrings- og beslutningsgrunnlag gjør at resultatene ikke er, og absolutt ikke bør brukes som, ammunisjon i kampen om å få igjennom et gitt partis skolepolitikk.

Fra et styringsperspektiv er det ønskelig med mer og bedre styringsinformasjon enn den vi har i dag. Norge bruker 98 milliarder på utdanning årlig, og skolen er kontinuerlig gjenstand for politisk debatt. Behovet for kunnskap, innsikt og sikker viten om skolen kommer derfor ikke til å bli mindre.

Mer kvalitativ og kvantitativ følgeforskning av enkeltskoler, elever og klasser, kombinert med data fra annen forskning fra alle samfunnsområder, kan gi oss en bedre og annen innsikt enn det prøveresultatene. Det kan også føre til at vi klarer å gjøre det helt nødvendige: Ta det kompliserte tilbake i skoledebatten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook