Fordums glans

BERGEN (Dagbladet): Spontaniteten uteble i festspillenes argentinske gjestespill.

Når begynner et spontant og folkelig uttrykk å gjenta seg selv, og dermed bli til noe annet?

Spørsmålet meldte seg på det argentinske gjestespillet i Grieghallen i går kveld, med Jaime Torres y su Gente før pause og Piazzolla's New Tango Quintet etter.

Pakkeløsningen var i og for seg absurd nok, fordi indiansk musikk fra Andes-regionen ikke har noe som helst felles med storbytangoen fra Buenos Aires. Men tendensen mot stivnede mønstre var felles for dem begge.

Mest prekært hos Jaime Torres på charango og hans mannskap, der musikken - kjent i Europa under overskriften «Les Fl{tes Indiennes» i noen tiår nå - framsto som institusjonalisert til underholdning, om enn av det virtuose slaget, med livsglede på utstilling.

Heller ikke den berømte Nuevo Tango-kvintetten skar klar av tilstivning. Alt var på plass: den raspende innsatsen i kontrabassen, glissandiene på fela, den fallende kromatiske bunnlinjen som alle klagesangers urformel fra Monteverdi til Lennon/McCartney, den hoggende storbyrytmen i gitar og klaver, og over det hele bandonionets enesang, traktert av Nestor Marconi.

Men det var forskjellene fra den gang Piazzolla selv dro belgen som ble mest påfallende. Mens Piazzolla uavbrutt var i ferd med å finne opp tangoen ved å presse de musikalske grensene, så preserverer dagens mannskap den.

Rammene ligger fast, for fast. Det låter til tider flott, innimellom også utfordrende aggressivt eller med sjelevrengende patos. Men nummerne renner ikke over av melankoli lenger. De slående nye klangene og vriene uteblir, idet gamle glansnumre passerer revy og fyller oss med lede, i stedet for med sorg.

I BERGEN Horacio Malvacino gjestet Festspillene i Bergen i går.