Forebygging av psykisk sykdom

«Det er ikke om å gjøre å bruke mest mulig penger på feil måte», sier helseministeren når han begrunner den nye helsereformen, Samhandlingsreformen. Derfor vil han øke satsingen i kommunene på forebygging. Tiltak må settes inn før det blir nødvendig med komplisert, langvarig og rådyr behandling i spesialisthelsetjenesten. Dette må skje før sykdommen blir kronisk, og tilbakefall, langvarige sykefravær og uføretrygd blir resultatet. Reformen gjelder både psykiske og fysiske helseplager, og den er velbegrunnet. På syv år er helsebudsjettene doblet uten at befolkningen er blitt særlig friskere og stadig flere blir arbeidsuføre på grunn av sykdom.

Skal Samhandlingsreformen forsvares, må vi stille de samme krav til kvalitet i forebyggingstiltakene som vi stiller til behandling i spesialisthelsetjenesten. Tiltakene må være kunnskapsbaserte. Det er forebyggende tiltak i liten grad i dag. Vi kjenner viktige risiko- og beskyttelsesfaktorer for de fleste folkesykdommene. Men vi vet altfor lite om hvordan vi forebygger dem. Røykere slutter ikke om legen sier «Slutt!». Depresjon blir ikke lykke om psykologen sier «Smil!». Skal Samhandlingsreformen virke, må den følges opp med kunnskapsutvikling. Sett av 100 millioner kroner årlig til å drive forsøk med forebygging i kommunene. La forskningsmiljøene utvikle og teste effekt, kostnadseffektivitet og brukertilfredshet med tiltakene. La Forskningsrådet kvalitetssikre og administrere midlene i et eget forskningsprogram. Slik kan kommunene få de redskapene de trenger for å realisere Samhandlingsformen. Slik kan vi lære av våre erfaringer. Slik sikrer vi at ressurser til helseutvikling i kommunene ikke forsvinner i helseforetakene. Slik garanterer vi at Samhandlingsreformen ikke blir en ny metode til å bruke mest mulig penger på feil måte.

Folkehelseinstituttet har i forkant av Samhandlingsreformen gått igjennom alle kontrollerte forsøk med forebyggende tiltak mot angst og depresjon, som er publisert internasjonalt. Vi har vurdert dokumentasjonen av om det virker, om det lønner seg og om folk vil ha det. Resultatene presenterer vi på den Europeiske psykologkongressen i Oslo 8. juli. Vi har valgt forebyggende tiltak mot angst og depresjon fordi disse sykdommene ifølge WHO om kort tid vil være samfunnets dyreste. Alt nå koster psykiske lidelser Norge mer i uføretrygd enn noen annen sykdom. Ut fra beregninger fra den britiske regjering og WHO anslår vi at disse lidelsene totalt koster landet over 40 milliarder kroner årlig. Samtidig anses disse lidelsene lovende for forebygging. Kan vi hindre bare hver tiende alvorlige depresjon og angstlidelse, unngår vi utrolig mye smerte og sparer milliarder.

Er det mulig å forebygge psykisk sykdom? Hva skal vi da prioritere? De alvorligste sykdommene slik som psykosene? De som angår flest: Angst, depresjon, rus? Skal forebyggingen rettes mot den generelle befolkningen gjennom barnehager, skoler, bedrifter, eldresentre, kommuner? Skal tiltakene rettes mot risikogrupper som fattige, barn av psykisk syke og rusmisbrukere? Eller skal vi hindre at de som alt har begynnende symptomer utvikler alvorlig sykdom? Folkehelseinstituttets gjennomgang viser at vi knapt kan besvare noen av disse spørsmålene om hvordan vi kan forebygge psykiske lidelser. Vi er heller ikke godt stilt når det gjelder slik kunnskap om fysiske sykdommer. Effekt, kostnadseffektivitet og brukertilfredshet ved forebyggende tiltak er svakt vitenskapelig dokumentert. Skal vi kryste den lille kunnskapen som finnes om psykiske lidelser, ser det noenlunde slik ut: Forebyggingstiltak rettet mot allmennbefolkningen reduserer forekomsten av symptomer på angst og depresjon. Tiltakene er billige, men effekten liten. Tiltak overfor folk med høy risiko eller begynnende symptomer har sterkere effekt. Noen få undersøkelser viser stor effekt. Kurs i mestring av depresjon blant ungdom med mye depressive symptomer gir god effekt. Internettprogrammer for samme gruppe ser lovende ut.

Dokumentasjonen av behandlingsmetoder for dem som allerede har blitt syke, står i grelt misforhold til dokumentasjonen av forebyggende tiltak. Mens tiltak som forvaltes av spesialisthelsetjenesten er relativt godt dokumentert, er tiltak som forvaltes av kommunehelsetjenesten ofte svakt dokumentert. Samhandlingsreformen vil derfor kunne føre til dårligere kvalitet i helsetjenestene når vi går fra godt dokumenterte behandlingstilbud til svakt dokumenterte. Det åpner med Samhandlingsreformen for at vi kan komme til å fortsette å bruke mest mulig penger på feil måte.

Få vil la seg operere for en alvorlig sykdom av en kirurg som bruker en uprøvd metode legen selv har funnet på. Pasientskadeerstatning og rettssaker følger av slikt. Vi må ikke tåle kvakksalveri i det forebyggende helsearbeidet heller. Like mye som uprofesjonell kirurgi kan være skjebnesvangert, kan uprofesjonell forebygging av angst og depresjon være det. Angsten kan forverres, depresjonen kan forverres. Velment, inkompetent forebygging kan hindre rett hjelp, gi langvarig sykefravær, uførhet og i verste fall selvmord.

Skal vi da gi opp Samhandlingsreformen for de psykiske lidelsene? Selvfølgelig ikke! Samhandlingsreformen er full av sunt bondevett. Men skal reformen virke, må vi utvikle kunnskapen om forebygging av psykiske lidelser. Regjeringen har foreslått noe nytt. Da kan det være lurt ikke bare å være tilfreds med tanken, men sjekke om det faktisk virker. Et forskningsprogram for forebyggende tiltak vil kunne gi svar.