Foreldet feminisme

Feminismen er blitt politisk korrekt, den er etablert som sannhet og har støtte i flertallet av befolkningen.

Dr. Stockman sier i «En folkefiende»: «Hvilke sannheter er det flertallet pleier å flokke seg om? Det er de sannheter som er på vei til å bli avfeldige. Men når en sannhet er så gammel, er den på god vei til å bli en løgn. En normalt bygget sannhet lever høyst 20 år, og allikevel er det først da flertallet tar dem til seg og anbefaler dem til samfunnet som sunn åndelig føde.»

I Dagblad-debatten om mannsrollen har det stort sett utelukkende vært kvinnelige skribenter. Med noen få unntak er det feminister som har fått spalteplass. Ressurssterke kvinner i sin beste alder som neppe har vært utsatt for noen utstrakt kvinnediskriminering, som har innflytelsesrike stillinger i stat, presse og offentlig forvaltning. «Mannen i krise» blir fremstilt nokså hjelpeløs og nesten primitiv. Han trenger hjelp. Mannlige journalister går til skriftestolen og gir ut bok der de vedgår at det eneste de tenker på er fitte, øl og hornmusikk. Og menn som leser Dagbladet har venninner som er feminister og tør ikke være i opposisjon. Ebba Haslund løfter sin dirrende gammelmannsfinger og sier at menn ikke klarer å bli voksne og at kvinnen ikke trenger mannen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er ikke så rart at så få oppegående menn orker å engasjere seg.

For å bruke hennes egen yrkeskategori: Hvem er det hun mener? Hvem er alle disse dumme, umodne mennene ingen har bruk for? Jens Bjørneboe? Kjartan Fløgstad? Jon Fosse?

Her er vi ved mitt hovedpoeng. At feminismen har utspilt sin rolle fordi den utelukkende ser sin samtid gjennom kategorien kjønn. Den forutsetter grov generalisering og kun én variabel i sin verdensanskuelse. Den plasserer feminismen blant de polariserte ideologiene fra syttitallet. Den har heller ikke gjennomgått noen grunnleggende fornyelse. Den leser nåtiden gjennom fortidens briller. Det er derfor «Fittstim»-prosjektet faller igjennom. Spisevegring handler ikke nødvendigvis om mannssamfunnet. Spiseforstyrrelser handler om moter, og moter interesser ikke menn. Menn interesserer seg for nakne kvinner, derfor foretrekker de mykporno framfor moteblader. Hvis kvinner vil unngå spiseforstyrrelser må de ta et oppgjør med sitt forhold til moter, ikke til menn, (og i neste instans til kommersialisering og markedsliberalisme som global styringsmekanisme).

Feminismen er et grovverktøy, som var nødvendig, men har utspilt sin rolle. Den er for ensidig og unyansert som en innfallsvinkel til å forstå menneske, kjønn og samfunn foran et nytt årtusen.

Det er en vesentlig forskjell mellom den enkelte mann og et samfunn som har vært dominert av patriarkalske verdier. Menn har også betalt en høy pris i form av tapt individualitet i forhold til å tilpasse seg kravene i et patriarkalsk samfunn. Individualismen i vår tid er nettopp en frigjøring fra kjønnskategorien, fra rollemønstre og samfunnets krav og forventninger. Forskjellene mellom to mennesker av samme kjønn med ulik sosial bakgrunn er større enn mellom to mennesker av motsatt kjønn med samme bakgrunn.

Det som gjør debatten om feminismen nødvendig, er at den er blitt korrekt blant samfunnets elite, i maktens korridorer er den blitt institusjonalisert gjennom lovverk og offentlig forvaltning, forkledd som rettferdighet og nødvendig utvikling. Men selv i lovverk og offentlig forvaltning bærer den fremdeles preg av kjønnskamp. Du skal ikke pirke mye borti den før du merker hevngjerrighet, aggresjon og fordommer rettet mot mannen, ikke som individuelt menneske, men som kategori. Men det er det individuelle mennesket som lider. Det avdekkes stadig flere justismord i incestsaker, iverksatt under en skilsmisse, der barnevernet, sakkyndige og moren får en mann uskyldig dømt på tvilsomt juridisk grunnlag. Det man står igjen med er en grunnholdning i offentlig forvaltning som går ut på at alle menn er potensielt i stand til å voldta sine egne barn. I samlivsbrudd er en ansvarlig mann som har tatt ansvar for sine barn og sin familie på den måten kvinnen ønsker, i praksis rettsløs fordi han rammes av et lovverk som sier at den ene skal ha alt og har definert kvinnen som beste omsorgsperson på bakgrunn av kjønn.

Dette er i realiteten kjønnsdiskriminering som får alvorlige følger for dem som rammes. Men i samfunnets øyne er kjønnsdiskriminering noe som utelukkende rammer kvinner. Derfor er det også bare kvinner som har rett til å reagere på diskriminering. Det er en kvinnerett. Ikke en menneskerett.

Dersom samfunnet aksepterte at kjønnsdiskriminering også kan ramme menn, ville i hvert fall menn få en fair sjanse. Det logiske ville vært at han henvendte seg til Likestillingsombudet. Men igjen møter han det samme problemet. Det er nemlig ikke et likestillingsombud, men et kvinneombud. Og selv ved kvinnedominerte statlige arbeidsplasser risikerer han å bli forbigått av søkere som er dårligere kvalifisert gjennom kjønnskvotering. Muligens som en absurd kompensasjon fordi de ikke kan lovpålegge kjønnskvotering i næringslivet som er nødt til å ansette på bakgrunn av kvalifikasjoner.

Dette ligner mer på statsfeminisme enn likestilling, motstanden var da også stor blant Stortingets feminister da Jens Stoltenberg fikk innført en pappapermisjon øremerket menn. Hvis noen er urolige for at kvinner ikke har nok makt, så se på kontantstøtten som har styrt norsk politikk de siste to årene. Det er en ren maktkamp mellom kvinnene i Arbeiderpartiet og kvinnene i KrF. Mennene er satt fullstendig på sidelinjen. Først når feministene i Arbeiderpartiet ble tvunget til å innse at de ikke var et eget parti, ble det mulig for Jagland å innlede budsjettsamarbeid.

Noe av problemet med feminismens angrep på det patriarkalske samfunn, er at de ikke skiller mellom samfunn og enkeltindivid. De tar mannen og ikke ballen. Derfor har de i 30 år hamret løs på mannens selvbilde, hans seksualitet, hans biologi. Og de har lykkes.

Mannen skammer seg over å være den han er. Han vet ikke hvor han skal gå. Han tør ikke være maskulin, tør ikke tenne på kvinner, vet ikke hvordan han skal balansere, så han undertrykker seg selv for sikkerhets skyld, til han blir fullstendig kjønnsløs.

Det er ikke sexpress som er problemet på arbeidsplasser i dag, det er mangel på uttalt kjønn.

Hvis man ser på debatten i Dagbladet, er det viktig å være klar over at feministene er ressurspersoner som får mye spalteplass i kraft av sine posisjoner i samfunnet. Det betyr ikke at de er representative for den kvinnelige befolkning som helhet. Vanlige kvinner omgåes menn på en naturlig måte, de verdsetter dem som seksualpartnere, de henter bekreftelse og kjærlighet fra menn som elskere, brødre, venner, (familie)fedre og gode kolleger.

Når vi står overfor et nytt årtusen er det nødvendig å legge den polariserte kjønnskampen bak oss for å tak i den nye friheten som begge kjønn har vunnet som individ. Mennene i denne ene generasjonen har tatt støyten for 3000 år med kvinneundertrykkelse. Det har de gjort i et tempo og med en omstillingsevne som historisk sett er oppsiktsvekkende, og de har betalt en høy pris i form av tap av egen identitet. Det kan ta tid før de finner tilbake igjen. Feministene burde reise en bauta over den generasjonen menn som gjorde kvinnefrigjøringen mulig, legge syttitallet bak seg og møte fremtiden i samarbeid med mannen. Da går vi en spennende fremtid i møte. Den viktigste hindringen på veien er feminismen. Eller restene av den. Feminismen hører til blant de endimensjonale ideologiene fra syttitallet, hevder skuespiller Nicolay Lange-Nielsen i denne kronikken. Den ser samtida bare gjennom kategorien kjønn og skiller ikke mellom den enkelte mannen og et patriarkalsk samfunn. Likevel har den lykkes i den grad at vi i Norge har noe som mer likner på statsfeminismen enn likestilling. Derfor utgjør feminismen nå den viktigste hindringen for forståelsen av framtidas problemer og

utfordringer.