Foreldet litteratursyn

LITTERATUR: Med Dagbladet i spissen har flere aviser tatt opp forfatteres misnøye med forlagene. Av en eller annen grunn har konklusjonen flere steder blitt, at forlagene er for slepphendte med utgivelser. For mange bøker er «likegyldige»; bøker utgis bare «for innkjøpsordningen».Dessverre kan mange uttalelser også tolkes som et uttrykk for «laugsånd» blant de etablerte forfatterne. Det er ikke Forfatterforeningens medlemmer som skriver de «likegyldige» bøkene; trusselen later til å komme utenfra. Dette inntrykket bekreftes av debatten om Forfatterforeningensopptakspolitikk for en tid siden.

UNDERTEGNEDE har noen års erfaring som «profesjonell leser». Tre år i juryen for Rivertonprisen og et år i Brageprisens krimjury (et enkeltstående tilfelle) gjør at jeg har størst oversikt over kriminallitteraturen. En årsak til min fokusering på krim, er imidlertid en stadig økende følelse avlikegyldighet overfor det de fleste anser som den «seriøse» samtidslitteraturen.Tross tiltagende «kommersialisering» av flere forlag, domineres forlagsredaksjonene fortsatt av litteraturviterne. Skal man lete etter årsaker til stagnasjon i norsk skjønnlitteratur, kan årsakene være å finne i faglige diskurser, snarere enn i økonomiske forhold.Med «faglige diskurser» mener jeg ikke bare reflekterte oppfatninger om litterær kvalitet. Snakker man med forlagsfolk, for ikke å snakke om forfattere som sitter i posisjoner der de vurderer andres tekster, virker det som om svært mange har et lite reflektert forhold til egne vurderingskriterier. En god forlagsmedarbeider «kjenner igjen» litterær kvalitet når hun ser den. En slik mangel på teoretisk refleksjon er farlig.

BÅDE SAMFUNNSFAG og kulturhistoriske studier har i snart 40 år fokusert på hvordan selvfølgeliggjorte forståelsesfelleskap konstituerer makt. For den som befinner seg innenfor fellesskapet - diskursen - er det utenkelig å utfordre de uuttalte normene; for den som befinner seg utenfor er det svært vanskelig å bli tatt alvorlig. Selv svært bevisste normbrudd kan tolkes som dilettantisme.Det er verdt å merke seg, at de litteraturfaglige diskursene som dominerer i dagens Norge, faktisk bygger på modernismen - tenkemåter som postulerer fornyelse og normbrudd som absolutte krav til kunsten. Men modernismen har forlengst stagnert og blitt en konservativ kraft på de områdene der denfremdeles hersker - som litteraturvitenskapen. Dette påvirker både forfattere, forleggere og kritikere.

BARE TO PROSENT av de manuskriptene som sendes inn til norske forlag blir utgitt. Mye av det refuserte er (i likhet med noe av det utgitte) sikkert ubestridelig dårlig, men den som holder fordomsfritt øye med den litterære«underskogen», vet at det blant de 98% refuserte finnes manus som er langt mer spennende enn de fleste utgitte bøker.Talent overlever ikke alltid avvisning. I dag finnes det riktignok rimelige muligheter for refuserte forfattere til selv å utgi sine tekster. Slike forfattere må imidlertid klare seg uten den hjelpen til forbedring av manus et etablert forlag kan tilby. Bøker som dette blir uansett rutinemessignullet i forhold til innkjøpsordningen, og kan heller ikke regne med anmeldelse eller omtale i media. Forlagsfolk tar dem ikke alvorlig (ironisk nok selv ikke i et konkret tilfelle der manus faktisk var antatt av et stort forlag, men forfatteren av spesielle grunner valgte å utgi det selv).

DEN «LAUGSÅNDEN» jeg nevnte ovenfor kan være én årsak til at norsk skjønnlitteratur stagnerer. Det er ikke gitt at enda en bok fra en rutinert forfatter er «bedre» eller «viktigere» enn en bok av en ukjent debutant. De av oss som har giddet å sette oss inn i litteratur- og bokhistorien, vet at påfallende mange «klassikere» hører med blant forfatternes tidligste verker (og ikke få ble i sin tid refusert av de etablerte forleggerne). Om man vil luke ut «likegyldige» utgivelser som «spekulerer i innkjøpsordningen», bør man lete blant de makelig etablerte.

MEN VIKTIGSTE GRUNN til stagnasjonen er den selvfølgeliggjøringen av teoretisk vrakgods som danner grunnlaget for det litterære etablissementets kvalitetskriterier. Det som trengs er refleksjon over de uuttalte forståelsesfelleskapene som finnes innenfor litteraturvitenskap, kritikk og forlagsvesen (de etablerte forfatterne inkludert). 1900-tallets «kvalitetsnormer» er like lite universelle som 1600- eller 1800-tallets.