Mobbing ødelegger livet for titusener barn, og det aller viktigste tiltaket som kan gi dem reelt rettsvern er en ny, systemuavhengig klageinstans. Hvis de mektige aktørene i skolesystemet får det som de vil, får vi ikke det. Det burde bekymre flere enn oss.

Djupedalutvalgets viktigste forslag er at vi får en ny, uavhengig klageinstans i mobbesaker. De 177 høringssvarene til Djupedalrapporten viser et talende bilde: de som trenger hjelp og skal bruke klageinstansen er massivt FOR forslaget. De mektige aktørene som er ansvarlige for å stoppe mobbing er massivt IMOT.

Skolelederforbundet, Utdanningsforbundet og KS med flere kjemper for å beholde klageinstansen i systemlinjen hos Fylkesmannen. Familier som kjenner skoen trykke i en mobbesak vet smertelig at systemet ivaretar seg og sine. For barn som trygler om hjelp vil en ny klageinstans bety rask hjelp og juridiske muskler fra en objektiv part når skolen bagatelliserer og benekter. Det er fellesnevneren i fastlåste saker, og for Odin og jenta i Valdres fikk dette verst tenkelige utfall.

Vi som er tett på problemstillingene vet at fortvilte foreldre ser barna visne, mens de stanger hodet i veggen mot et system preget av ansvarsfraskrivelser og benektelser. Djupedalrapporten dokumenterer godt våre erfaringer med Fylkesmannen som klageinstans: den er ukjent og oppleves fjern og «tannløs». Svært få benytter den, og det tar for lang tid å behandle saker. Får man medhold i klagen, skjer det lite eller ingenting hvis rektor ikke vil. I en sak vi kjenner fikk familien medhold i klage hele seks ganger uten at skolen fulgte opp påleggene. Saken fortsetter på sjuende året. Og ikke minst viktig; vi ser i altfor mange saker at båndene mellom Fylkesmannen og skolen er så tette at det er vanskelig for Fylkesmannen å opptre i en objektiv rolle. Dette klagesystemet er hjerterått, og gjør at barn mister troen på at hjelpen kommer.