Foreldrenes tryllefløyte

«På hvilken måte deler man et hjem i to, uten å dele barna i to?»

TIL BARNETS BESTE I en av sine mindre kjente romaner, «What Maisie Knew» («Hva Maisie visste»), drøfter den amerikanske forfatteren Henry James hva som skjer når en liten pike blir vitne til sine foreldres opprivende ekteskap og skilsmisse. Romanen ble utgitt i 1897 og illustrerer at debatten om barn og skilte foreldre har versert en god stund - men ikke blitt mindre opprivende av den grunn. Vi behøver ikke gå lenger enn til vår nærmeste omgangskrets for å få dette bekreftet. Eller til diskusjonen om «fars rettigheter» her i Dagbladet nå på nyåret.

DE FLESTE MISLYKKEDE samtaler rundt dette temaet preges av mistenkeliggjøring. Det kan dreie seg om en samtale på tomannshånd, hos familierådgiveren, i en rettssal eller i spaltene. Mødre beklager seg over fedrene, og fedrene beklager seg over mødrene. For å framheve den enes fortreffelighet, sår man tvil om den andres verdighet. Foreningen 2 Foreldre gir ikke, på tross av det fine navnet sitt, inntrykk av at de ønsker forsoning mellom far og mor, de gir ikke inntrykk av å ville beskytte barnet mot mer uvennskap og bråk, de gir bare inntrykk av å beskytte fars rettigheter i forhold til mor - og da er mistenkeliggjøringen i gang for fullt.

Men slik har det kanskje alltid vært mellom kjønnene? Mozarts opera «Tryllefløyten » fra 1791 er en hyllest til kjærligheten og vennskapet, eventyret og leken; men det er også en forferdelig historie om en ung jente revet mellom sine stridende foreldre. Mellom Nattens dronning og Sarastro , Lysets konge. Det er ikke måte på vidunderlige arier om hvor utspekulert dronningen er, eller hvor falsk kongen er.

Ikke vet jeg hvilke erfaringer Mozart eller hans librettist Schikaneder hadde med barnefordelingssaker, men i de fleste debattartikler om dette temaet i dag er det lett å skimte en egen agenda; en personlig erfaring som plutselig skal gjelde alle.

Det er tenkelig at også jeg går i den fellen, det er nesten umulig å unngå det. Men jeg prøver å minne meg selv om at det finnes ingen entydige eller generelle eller treffsikre eller, en gang, v irkelig gode svar på hvordan man skal agere overfor barna når man skilles som foreldre.

STRID ELLER SAMARBEID?

Er delt omsorg en bedre løsning enn alle andre løsninger? Trioen Kristin Clemet, Anne Lise Ryel og Grete Berget mener ja - ut fra et likestillingshensyn. Som om dette i første rekke handler om de voksnes rettigheter og ikke barnas. Forfatteren Vigdis Hjorth mener også ja, men argumenterer på en langt mer sympatisk måte enn Clemet/Ryel/Berget, nemlig med barna som eneste utgangspunkt. At barna trenger en mor. Og en far.

Jeg mener også at delt eller tilnærmet delt omsorg bør være hovedregelen, men bare dersom en rekke premisser er til stede for at en slik løsning skal fungere. Og dette er viktig: Vi trenger ikke nok en betent og generell diskusjon om hvem som er best: mor eller far. Dette er ikke en konkurranse. Det vi trenger er en diskusjon om hvilke premisser som må være til stede dersom mor og far skal fortsette å dele omsorg og ansvar etter et samlivsbrudd. En slik diskusjon etterlyses herved!

Jeg vil vite mer om følgende: På hvilken måte deler man et hjem i to, uten å dele barna i to? Hvilke forpliktelser bør foreldrene ha i forhold til å bo i nærheten av hverandre? Hva slags krav bør man sette til foreldrene med hensyn til dialog og samarbeid? Hvordan forsikrer man barnas rett til identitet og sammenheng?

PARADOKSET ER AT vi er nødt til å drøfte spørsmål som dette, spørsmål som rammer oss der vi er som mest sårbare, i et språk som er rasjonelt, kjølig og fornuftig. Med besinnelse.

En skilsmisse er en dagligdags ting. Det skjer hele tida. Det er ikke mange som sjokkeres av en skilsmisse lenger. Vi tenker vårt, og fordeler skyld sånn noenlunde på midten. Om det ikke rammer oss selv da. All verdens rasjonelle holdninger kan ikke beskytte det voksne mennesket mot den smerten et brudd faktisk innebærer - særlig når barn er involvert.

«Ingen form for vanlig mislykkethet, verken sykdom eller ruin eller motgang i yrket, gir et så uhyggelig og dypt ekko i det underbevisste som en skilsmisse,» skriver den tyske forfatteren Botho Strauss. «Den berører direkte all angsts opprinnelse og vekker den til liv. Med ett eneste hugg trenger den så dypt som livet overhodet når.»

Poenget er dette: Bak rasjonelle begrep som «delt omsorg», «utvidet samvær», «likestilling» og «barnets beste» ulmer det en rekke tvetydige og irrasjonelle fornemmelser om egen identitet og usikkerhet:

Er jeg en god eller dårlig mor/far?

Hva slags mor/far er jeg dersom jeg gir fra meg en del av omsorgen?

Er jeg nå i ferd med å påføre mine egne barn den smerten og ensomheten jeg av hele mitt hjerte ønsket å beskytte dem mot?

GODE FEDRES NÆRVÆR i barnas hverdag, og de samme fedrenes ønske om mer tid sammen med barna sine etter et samlivsbrudd, er en utvikling de fleste fornuftige mødre ønsker velkommen. Det er ikke lenge siden begrepene «delt omsorg» og «utvidet samvær» ikke fantes. Barna bodde hos mor og besøkte far annenhver helg. Det var det.

Likevel tenker jeg meg at slik vi lever nå, mange av oss, i helt nye typer familiekonstellasjoner, med barn som har flere hjem og splitter nye familiemedlemmer - jeg tenker at dette er et gedigent eksperiment og at vi ikke vet konsekvensene av dette eksperimentet ennå. Derfor, tenker jeg, bør vi trå varsomt. Slik «Tryllefløyten»s Pamina og Tamino gjør når de går gjennom ild og vann for på den måten å oppnå visdom og kjærlighet.

Trå varsomt: Med respekt, lydhørhet og vilje til forsoning.