SUPPORTERE: Supporterne eier klubben. Så hvorfor kalles det et opprør når de tar beslutninger på årsmøtet?   Foto: Marit Hommedal / SCANPIX .
SUPPORTERE: Supporterne eier klubben. Så hvorfor kalles det et opprør når de tar beslutninger på årsmøtet? Foto: Marit Hommedal / SCANPIX .Vis mer

Forening eller forretning?

Årsmøtet i Brann endte i kaos, til glede for alle som finner det underholdende at bergensere krangler, og til fortvilelse for alle som er oppriktig glade i Brann.

Meninger

Norsk toppfotball er business. Samtidig bygger den på den norske idrettsmodellens demokratiske fundament; idrettslagene. Det første peker mot en forretningslogikk, det andre mot en foreningslogikk. Å håndtere spenningen mellom dem er vanskelig.

Kjell Tennfjord insisterte på at det ikke var personlige motsetninger med at et benkeforslag ble valgt som gjorde at han trakk seg. For ham handlet det om kompetanse. Det han da egentlig sier at norsk fotball, hvor klubbene omsetter for flere titalls millioner, må opptre profesjonelt.

Næringslivet fungerer som en slags modell, og mange i både styre og ledelse bør ha erfaring fra næringsliv og andre store organisasjoner. Fra dette perspektivet blir man stående på stedet hvil om man later som om toppfotball fortsatt kan drives med utgangspunkt i idealene fra frivillige demokratiske organisasjoner.

Ære være foreldre som selger vafler på sidelinjen og organiserer dugnader, kan de si, men toppfotballen er noe annet, nemlig forretning.

Medlemsdemokratiet fremstår ofte som en klamp om foten. Den alternative modellen bygger på at medlemmene i siste instans er klubbens eiere, og at hvert medlem har en stemme. At Brann rent faktisk fungerer slik ble ettertrykkelig slått fast da valgkomiteens innstilling på ett punkt ble endret gjennom votering.

Når enkelte kommentatorer forstår årsmøtet som et supporteropprør, er det imidlertid upresist. Mange supportere ser utvilsomt på seg selv som de sentrale forvalterne av klubbens verdier, men når de velger styremedlemmer, er det i egenskap av medlemmer. Klubben eies i siste instans av medlemmene.

En fotballklubb kan ikke forstås utelukkende som en underholdningsprodusent som leverer underholdning til kundene, dvs. publikum og TV-seere. Store deler av publikum er uløselig knyttet til klubben gjennom sin identitet og sine kollektivt frembrakte fortellinger, historier og myter. Deres relasjon til klubben fanges ikke inn av kundebegrepet, og de forstår heller ikke seg selv på denne måten.

De investerer store emosjonelle ressurser i å følge klubben, og de vet selvsagt at styre, trenere og ikke minst spillere kommer og går, mens de selv vil forbli knyttet til klubben, enten den rykker opp eller ned.

Behovet for profesjonalisme i norsk fotball er åpenbart. Men folk med økonomi- og ledelsesbakgrunn må for det første forstå at fotball skiller seg fra ordinær næringsvirksomhet på nokså avgjørende måter, og for det andre må de innse at publikum, supportere og medlemmer spiller en helt annen rolle enn kunder gjør på ordinære markeder.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook