Forenklede konflikter

29. september ble ti soldater fra Den afrikanske unions fredsbevarende styrker i det sørlige Darfur drept av en utbryterfraksjon fra en av de største opprørergruppene som kjemper mot sudanske myndigheter. Nyheten var sjokkerende. Men den var spesielt sjokkerende for dem som bare har fulgt tragedien i Darfur slik den er blitt formidlet av aktivistgrupper som er tilhengere av intervensjon, for eksempel «Save Darfur», eller institusjoner som U.S. Holocaust Museum, som kategoriserer krisen som et folkemord. Den var sjokkerende fordi det ikke passer inn i det overforenklede, svært lite nyanserte synet på konflikten i Darfur som slike grupper har formidlet de siste årene. Hvorfor har disse gruppene – som tross alt har langt bedre kjennskap til realitetene i området enn alle andre, bortsett fra noen få spesialister og sudanske emigranter som bor i USA – gitt en ufullstendig framstilling av hva som foregår?

Fordi de vet at hvis de skal få folk til å bry seg, er de nødt til å overforenkle. Bare det å gi en organisasjon navnet «Save Darfur» er en overforenkling, siden det antyder at det finnes et uskyldig offer (darfurerne) og en gruppe som de må reddes fra (de islamistiske myndighetene i Sudan og deres blodtørstige janjaweed-milits). Fra et praktisk ståsted virker en slik overforenkling ofte ikke bare uunngåelig, men helt nødvendig. Tross alt er aktivisme, i beklagelig grad, et nullsumspill. Når alt er sagt og gjort, må en gruppe som er lidenskapelig engasjert i situasjonen i Darfur, konkurrere om donasjoner mot grupper som er like lidenskapelig engasjert i å kurere Lou Gehrigs sykdom eller stoppe den globale oppvarmingen eller gi hjemløse et sted å bo. For hver enkelt gruppe er det deres egen sak som har høyeste prioritet. Men dessverre er det bare et begrenset antall bidrag som kan fordeles.

Det å formidle et mer komplisert budskap er kanskje mer korrekt, men det er uunngåelig mindre fengende, og den allmenne oppfatningen er at kampanjer må være fengende hvis de skal ha et håp om å lykkes. Når det gjelder Darfur, er det faktisk betydelig uenighet om hvorvidt myndighetene i Sudan og janjaweed-militsen har begått folkemord. «Save Darfur», Holocaust Museum og den amerikanske Kongressen sier at de har det. EU, og mange av de viktigste bistandsorganisasjonene som jobber i felten i det vestlige Sudan, sier at de ikke har det. Det er også heftig debatt blant statistikere, demografer og aktivister om hvor mange mennesker som er blitt drept eller fordrevet. Forståelig nok er det slik at de som ønsker en internasjonal intervensjon for å komme darfurerne til unnsetning, gjerne aksepterer de høyeste tallene. For mange er det faktisk det umenneskelige tallet på døde som fikk dem til å engasjere seg i første omgang. Det å antyde at ting kan være mer komplisert, er på ingen måte å nedvurdere deres engasjement. Men det er ment å antyde at hvis sannheten, som det heter, er krigens første offer, så er det kompleksiteten som er aktivismens første offer.

Hvis «Save Darfur» hadde sagt: «Hør her, situasjonen i Darfur er svært kompleks, og selv om myndighetene i Sudan fortjener å få det meste av skylda, er ikke opprørerne helt uten skyld de heller,» hvor mange bidrag hadde de fått da, og hvor mange frivillige ville de gitt inspirasjon til? Sannsynligvis svært få. Og selv om det antakelig var riktig at konflikten i Darfur i 2004 kunne beskrives som et felttog med terror og mord mot sivilbefolkningen i Darfur, satt i scene av myndighetene i Khartoum, så har konflikten i 2007 utartet til en konflikt der opprørerfraksjoner kjemper mot hverandre samtidig som fraksjoner innenfor janjaweed gjør akkurat det samme. Det er med andre ord en krig med alle mot alle. Hvis Den afrikanske union eller FN hadde intervenert i 2004, så kunne det ha forhindret det kaoset vi ser nå, slik aktivistene med rette hevder. Men i dag vil selv mange av de mest iherdige tilhengerne av militær intervensjon moderere sine argumenter – i det minste privat – nå som situasjonen er blitt så mye mer kompleks og uklar. Denne nye uroen har imidlertid ikke endret den offentlige retorikken i særlig grad. Da er det ikke så rart at allmennheten er forvirret. For det drapene på soldatene antyder, er at den fastsatte malen med å forstå dagens Darfur (og ikke Darfur i 2004) som en situasjon der uskyldige afrikanere jages av arabiske islamister, ikke lenger er i overensstemmelse med virkeligheten.

Og selv om intensjonene er de beste i verden, merker aktivistene at deres egne overdrivelser sparker beina under dem selv. Ikke noe av dette er ment å antyde at krisen i Darfur er diktet opp. Den er mer enn reell. Men en krise som omfatter uskyldige ofre og onde gjerningsmenn, er noe annet enn en krise der det er mer enn nok av ondskap på alle sider – og det er det som faktisk foregår i Darfur, slik overskriftene viser. Hva er løsningen for humanitære aktivistgrupper – eller for den saks skyld et internasjonalt mediekorps som, i hvert fall i elektroniske medier, må presentere komplekse politiske kriser i hastige snutter? Overforenkling selger, kompleksitet får interessen til å dabbe av. Og likevel vil trolig ingen politiske kriser, eller humanitære katastrofer, bare være en enkel strid mellom det gode og det onde – i hvert fall ikke hvis de pågår lenge nok. Det som kan virke som en metode for å mobilisere folk til en god sak, kan til slutt gi opphav til mer forvirring enn engasjement.

David Rieff har skrevet mange bøker, deriblant «At the Point of a Gun: Democratic Dreams and Armed Intervention» og «A Bed for the Night: Humanitarianism in Crisis».

Oversatt av

Rune Rogndokken Moen