SPILLER LANCE: Ben Foster fikk rollen som syklisten som lurte en hel sportsverden. Foto: NTB Scanpix
SPILLER LANCE: Ben Foster fikk rollen som syklisten som lurte en hel sportsverden. Foto: NTB ScanpixVis mer

Forenklet fortelling om Lance Armstrongs dopingbruk

Ved å sette punktum for tidlig, reduseres filmen om Lance Armstrong til en enkel moralfortelling.

FILM: Det mest fascinerende med Lance Armstrongs innrømmelse av at han hadde dopet seg til sju seiere i Tour de France var at det ikke var et fnugg av anger å spore. Og det mest facinerende med «The Program» er at regissør Stephen Frears og hovedrolleinnehaver Ben Foster makter å tegne et presist bilde av konkurranseinstinktet og egoet som må til for å leve et slikt bedrag — og deretter gå videre som om ingenting hadde hendt.

Faktaspekket «The Program» er en dramatisert gjennomgang av Armstrongs karriere som syklist og pådriver for et omfattende dopingprogram, og pakker faktaopplysningene så tett at den mest av alt framstår som et historisk dokument. Med unntak av et par cinematiske sykkelsekvenser, er det noe utpreget TV-drama-aktig over måten historien fortelles på, men takket være Fosters psykopatiske utstråling er filmen likevel tidvis visuelt fengslende.

Publikum kommer aldri under huden på syklisten, og ved å unnlate å gi ham noen gjenkjennelig psykologi og nærmest skildre mennesket Lance Armstrong som et vedheng til sin egen vinnervilje, formidler Foster og Frears hvordan det er å forholde seg til en person med tøylesløse ambisjoner og evnen til å forfølge dem.

Omstart «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme» heter det i «Vildanden», men Lance Armstrong kan vanskelig kalles et gjennomsnittsmenneske, og avsløringen av livsløgnen hans påvirket langt flere enn ham selv. Dette er også det som gjør ham til interessant skikkelse, for på tross av at han skapte en karriere på juks og løgner, skapte han også en enorm interesse for sykkelsporten, og samlet inn flere hundre millioner dollar til kreftforskning.

Ved å avslutte med Armstrongs innrømmelse ender «The Program» opp som en enkel og moralistisk fortelling om juks og bedrag. Dette er synd, for det er i skildringen av en mann som ikke opererer med kategorier som rett og galt at filmen rører ved noe genuint interessant og forstyrrende.