DRØMMERE: John Lennon og Yoko Ono, her i seng på Hilton hotell i Amsterdam i 1969.
DRØMMERE: John Lennon og Yoko Ono, her i seng på Hilton hotell i Amsterdam i 1969.Vis mer

Forestill deg en verden uten stater

Vi må tørre å ta debatten.

Meninger

Imagine there´s no countries
It isn´t hard to do
Nothing to kill or die for
And no religion too
Imagine all the people
Living life in peace...

Tidligere i år begikk den utmerkede økonomen og skribenten Alex Tabarrok en artikkel i the Atlantic med tittelen «The Case for Getting Rid of Borders - Completely». I artikkelen slår Tabarrok fast det åpenbare og selvsagte utgangspunktet;

«No defensible moral framework regards foreigners as less deserving of rights than people born in the right place at the right time.»

La oss dvele litt ved den. Tabarrok presiserer på en god måte:

«What moral theory justifies using wire, wall, and weapon to prevent people from moving to opportunity? What moral theory justifies using tools of exclusion to prevent people from exercising their right to vote with their feet?

No standard moral framework, be it utilitarian, libertarian, egalitarian, Rawlsian, Christian, or any other well-developed perspective, regards people from foreign lands as less entitled to exercise their rights - or as inherently possessing less moral worth - than people lucky to have been born in the right place at the right time. Nationalism, of course, discounts the rights, interests, and moral value of "the Other, but this disposition is inconsistent with our fundamental moral teachings and beliefs.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tabarrok har selvfølgelig rett. Det er vanskelig - om ikke umulig - å finne et moralsk rammeverk som sier at friheter og rettigheter skal avhenge av hvor du er født. Dette selv om noen prøver innimellom.

Menneskets verd må - og skal - være uavhengig av under hvilke omstendigheter du kom til verden. De omstendighetene kan du ikke noe for. Tabarroks konklusjon er så riktig som den er urealistisk; selve grensene må bort. Imagine there´s no countries. Vel, det er ikke vanskelig å se det for seg. Men å se det gjennomført virker langt mer uoverstigelig.

Vi står likevel i dag i en posisjon hvor dette moralske utgangspunkt - du kan ikke for omstendighetene ved din fødsel - har praktisk betydning. Vi står ved begynnelsen av en folkevandringstid og undres både som land og som kontinent på hvordan vi skal håndtere det.

For Norges del var dette veldig enkelt for noen måneder siden da vi i moralsk forargelse kunne fnyse av Ungarere som stengte grensen og satte opp piggtråd bare fordi det kom en 8 - 10 000 mennesker over grensen per dag. Nå som vi får et par hundre vandrende over den russiske grensen til oss daglig har pipa fått en annen lyd. Når de i tillegg presterer å klage på forholdene renner det over for ellers sindige nordmenn som skriver innlegg på internett om at den beste straffen for slikt «er å få dem opp på brua og tvinge dem til å hoppe for deretter å brenne dem». Vi var kanskje ikke så mye bedre enn ungarerne likevel.

De neste tiårene vil bringe demografiske endringer som kommer til å snu opp ned på vårt kontinent. Det er i slike perioder med store endringer det er vesentlig at vi husker hvilket verdigrunnlag det er vi kommer fra. Eller for å si det med en annen av mine ideologiske favorittartister, Bob Dylan og hans Forever Young; may you have a strong foundation when the winds of changes shift.

Det er fire ting vi trenger å ha i hodet samtidig når vi ser på det som utspiller seg nå.

1. Vi står i det korte akutte bildet ovenfor en krise som må håndteres - tildels med tøffe virkemidler.

2. Den underliggende situasjonen er slik at vi ikke kan stoppe folkevandringen. Vi fikser ingenting ved å løse den akutte krisen. Grensene kommer ikke til å holde uansett.

3. Europa trenger innvandringen. Uten den dør vi ut som kontinent. Bokstavelig talt.

4. Gitt at dette uansett skjer og at vi trenger det er det relevante spørsmålet ikke lengre om folkevandringene er en god idé, men hvordan vi håndterer endringene.

Jeg har litt lyst til å titte på disse fire i rekkefølge.

1. Vi står nå overfor en akutt krise: I forrige uke kom det 10 201 flyktninger til Sverige. Samtidig kom det over 2500 til Norge. Det Svenske systemet har for alle praktiske formål kollapset, og Migrationsverket har nå måttet få hjelp av militæret. Situasjonen er dramatisk over Storskog ved grensen mellom Norge og Russland. Regjeringen vil helst stenge grensen, men tanken på barn som fryser ihjel i minus tretti på russisk side gjør det vanskelig. Vi er i ferd med å få vår lille smakebit på hvordan landene rundt Middelhavet har hatt det lenge.

Ironisk nok synes det å være FrPs Per Sandberg som best klarer å fange opp og formulere det retoriske skiftet som kom da vi ikke lengre kunne sitte på avstand og kritisere andre for ikke å være gode nok, men reelt måtte begynne å trå til litt selv. Han skriver:

«Det aller mest oppsiktsvekkende i denne debatten er at hele opposisjonen på Stortinget, både før og gjennom hele valgkampen, snakket om solidaritet, om hjerterom, om å ta ansvar i en humanitær katastrofe, om en nasjonal dugnad.
Fremskrittspartiet har før, gjennom og etter valgkampen snakket om strengere asylpolitikk og mer hjelp i nærområdene.
Plutselig snakker alle i opposisjonen varmt om at det må strammes inn. Nå hører vi ingenting om å vise flyktninger solidaritet eller hjerterom.
Hva har egentlig skjedd som har gjort at opposisjonen har endret retorikk?
Drukner det ikke lenger flere titalls mennesker i Middelhavet nesten daglig? Er det ikke fremdeles krig i Syria? Hvor er det blitt av engasjementet for de aller svakeste av flyktningene som ennå sitter i leirer, de som er syke, funksjonshemmede, kristne eller homofile»

Det som har skjedd er selvfølgelig at alvoret har begynt å sige inn. Norsk politikks løseste kanon på dekk, Jonas Gahr Støre, er et greit barometer på slikt. Når han endrer standpunkt fra å i september ta avstand fra justisministerens utkastelsesretorikk til nå å kjefte på justisministeren for at han ikke har kastet ut flere for lenge siden har et stemningsskifte skjedd. Dagens spørretime på Stortinget var nok en bekreftelse på det.

Det kommer nå svar på dette stemningsskiftet både i Norge og Sverige. I Sverige er den politiske konsensus bak innvandringspolitikken i ferd med å klappe sammen, mens man i Norge er i ferd med å jobbe seg frem til et konsensusbasert krisesvar. Den av de norske politikerne som skriver klokest om det er nok Venstres Trine Skei Grande. Basert på de to landenes forskjellige utgangspunkter er nok begge deler rett svar.

Problemet med innholdet i diskusjonene er imidlertid at de synes å være en kapping om å være mest mulig kortsiktig "streng" uten å være reelle forsøk på å løse de lange linjene. Regjeringens 15 forslag til innstramminger er hver for seg enten svar på akutte utfordringer (feks rask retur av folk som allerede har opphold i Russland), eller bare forslag for å gjøre det kjipere å være asylant (sitat fra punkt ni som er mest eksplisitt; "Sørge for at ordningene for ytelsene til asylsøkerne er minst like lave i Norge som i andre sammenliknbare land. Nivået på ytelsene til asylsøkere skal være av en slik art at Norge ikke fremstår som økonomisk attraktivt i forhold til andre europeiske land.)" i håp om at noe færre skal finne veien hit.

Med unntak av et vagt og famlende punkt femten om at man må se på internasjonale konvensjoner på nytt, peker de imidlertid som samlet politikk i liten grad fremover mot noe som kan bli en permanent løsning. Tvert i mot vil flere av punktene vanskeliggjøre integrering og øke de sosiale problemene innvandringen fører med seg. Å bytte ut penger med food stamps er et typisk eksempel på dette. Det fungerer stigmatiserende og bidrar til å holde folk nede i fattigdom fremfor å løfte dem ut av det. Det varslede lovforslaget om midlertidige beskyttelsesformer vil på samme måte virke mot integreringsformålet. Når man fratar folk tryggheten til å kunne langtidsplanlegge sitt liv vil de ha lavere incentiver for å integrering i et samfunn de muligens snart må forlate. Det plasserer folk i en limbosituasjon hvor de lever sine liv på lånt tid. Aftenposten presiserer situasjonen godt på lederplass i dag:

«Antallet menneskers med behov for beskyttelse er høyt, og svært mange av dem kommer til å bli i Norge.
Det krever en forsterket innsats for integrering.
Rask behandling av søknader, god norskopplæring, kvalifisering til arbeidsliv, samt rask bosetting er en forutsetning for å lykkes.
Det er også usedvanlig krevende å få til.
Det bærer helt galt av sted hvis integreringstiltak svekkes for å skremme bort grunnløse asylsøkere. Da skaper vi nye, store problemer lenger ned i løypa.»

Spesielt absurd blir den limbosituasjon som skapes for syriske flyktninger som flykter fra det som i realiteten er en sivilisasjonskollaps. Den arabiske sivilisasjon har kollapset og den kommer ikke til å bli fungerende igjen i vår levetid. Disse flyktningene kommer aldri igjen til å ha et land å reise tilbake til. Det må både vi og de ta innover oss.

På et eller annet vis kommer de tiltakene Norge, Sverige, Tyskland og alle andre land setter i gang til å virke i det korte bildet. Spesielt tiltakene som handler om å forventningsstyre dem som ikke har grunnlag for opphold og raskt og effektivt få dem ut er virksomme. De vil gi oss noe pusterom. Det trenger vi, for det vi ser nå er bare en liten forsmak på det som kommer.

2. Den underliggende situasjonen er slik at migrasjonen ikke lar seg stoppe: Det er viktig noen ganger å huske å skille storm fra klimaendringer. Stormer kommer og går og de kan ha mange årsaker. Klimaendringene kommer mer snikende. Vi oppdager dem ved at det blir litt kortere mellom stormene, de blir litt kraftigere og passer litt dårligere med våre tidligere erfaringer. Høstens voldsomme tilstrømming er en storm. I en tid uten klimaendringer kan vi skalke lukene, vente på at stormen går over og så gå ut og reparere skadene. Når klimaet endrer seg er det ikke tilstrekkelig.

Migrasjonsklimaet er i stor og varig endring. Det er mange grunner til det og det både har blitt og vil bli skrevet mange bøker om bakgrunnen. Jeg vil kort peke på fire fundamentale årsaker. Globalisering, arabisk sivilisasjonskollaps, afrikansk vekst og ankerbefolkning. Det finnes flere selvstendige årsaker som europeisk fødselsrate og manglende koordinering i det europeiske systemet, men disse fire er alene tilstrekkelig til å konkludere med at migrasjonsbølgen i det lange bildet er ustoppelig. Alle de andre faktorene bidrar kun til å gjøre konklusjonen urokkelig.

Globalisering: Det er voldsomme forskjeller i verden. La oss starte med å slå det fast. Det er voldsomme forskjeller i verden. Vi lever på en planet hvor noen deler av befolkningen hver kveld legger seg mette og noen deler av befolkningen ikke vet hvor de skal få maten sin i morgen? - ikke basert på hvor dyktige og hardt arbeidende de er, men utelukkende basert på hvilken grad av flaks de hadde med hvor de ble født. Slik har det alltid vært. Men slik vil det ikke alltid forbli.

Den kapitalistiske globaliseringen har ikke bare medført en spredning av velstand og reduksjon av fattigdom på et nivå verden aldri tidligere har sett. Den har også medført en spredning av informasjon og kunnskap på et nivå verden - bare for kort tid siden - ikke en gang kunne forestille seg. Peter H. Diamandis beskriver dette veldig godt i sin bok Abundance som kom i 2012. Hans poeng er at vi ikke tar innover oss hva en eksponensiell økning av kunnskapsbasen vanlige folk har tilgang til egentlig betyr og illustrerer det slik;

«They forget that a Maasai Warrior on a smartphone today has access to more information than President Clinton had only 20 years ago.»

Da Diamandis skrev dette
tilbake i 2011 var det mye mindre tilgjengelig informasjon enn hva det er nå. Allerede i 2013 skrev Industrytap at tilgjengelig informasjon doblet seg hver tolvte måned. Det tallet er nå bare så 2013. Vi er nå på en dobling i kvartalet og hastighetsøkningen synes å akselerere, ikke sakke ned.

Det har vært kommentert at de flyktninger som kommer har mobiltelefoner. Selvsagt har de det. Akkurat som for Diamandis Maasai-kriger er smarttelefonen porten inn til denne enorme kunnskapsbasen.

Den globaliserte økningen i informasjonstilfang følges også av en økning i materiell velstand. Økningen i materiell velstand følger imidlertid en annen og mye slakkere kurve. Vi er på vei inn i en virkelighet hvor informasjonstilfanget gjør at alle i de tre nedre velstandskvartilene vet akkurat hvor stor velstanden egentlig er hos oss i det øverste kvartilet. Forskjellen overstiger med god margin den ca dobling i velstand som skal til for å få folk til å bryte opp fra egne røtter. Den materielle velstandsøkningen for de upriviligerte er ikke høy nok til at de i sin levetid kan ha en drøm om å ta oss igjen, men høy nok til at de har råd til å skaffe de remedier som skal til for å flytte på seg. Velstanden strekker til for å skaffe billetter, falske papirer og andre nødvendigheter for reisen.

Informasjonstilfanget gjør at informasjon om alle sprekker i muren raskt sprer seg. De folkemengder som skal inn i Europa omgrupperer seg fort og fokuseres mot enkeltpunkter. Mengder som ville vært håndterlige om de hadde vært smurt ut over Europa som smør på en brødskive blir fullstendig umulige å håndtere fordi de fokuseres med presisjon på de steder hvor sprekkene i muren finnes, uansett om de sprekkene er regulatoriske eller fysiske.

Er det Sverige og Tyskland som er mest sannsynlige kandidater for suksess går folk Europa fra sør til nord for å komme seg dit. Når Tyskland og Sverige nå kommer til å stramme kraftig til får vi så store menneskemengder på Balkan at kontrollen der sannsynligvis vil klappe sammen slik den allerede har gjort flere steder. Når den gjør det vil informasjonen om det spre seg - bokstavelig talt med lysets hastighet - med det resultat at så store folkemengder vil komme dit at det vil være umulig å opprettholde kontrollen uten å begynne å skyte med skarpt. Et punkt vi må be til hva vi nå enn hver for oss kaller vår Gud om at vi aldri kommer til. Uansett taper kontrollen i møtet med uhåndterlige menneskemengder. Den dagen en grensevakt skyter vil det ha samme effekt på opinionen som den døde gutten på stranden. Vaktens problem er selvsagt at hans andre alternativ er å gjøre som han gjorde andre mai 1989, og i møte med folkemengdene si "la dem passere".

Den arabiske sivilisasjonskollaps: Globaliseringen gir enorme mengder mennesker den informasjon de trenger for å kunne orientere seg om sine muligheter og det nivå av basisvelstand som skal til for å skaffe seg de nødvendige ressurser for å kunne foreta reisen til der hvor mulighetene er. Sagt på en annen måte gir globaliseringen "pull". Kunnskapen om bedre muligheter trekker folk til de områdene de reiser til (Europa, USA etc). Skal stormen bli perfekt trenger man også "push". Altså noe som skyver folk ut av de områder de allerede er i - enten de vil eller ikke.

Den arabiske sivilisasjonskollaps er push. Det er push på et nivå vi ikke har opplevd siden under og rett etter annen verdenskrig. Borgerkrigen i Syria er et katastrofalt eksempel. Flere millioner syrere er fordrevne, både internt i Syria og fordelt utover nabolandene. Den akutte krisen er så stor at UNHCR flere ganger har gått tom for penger og har måttet la være å gi flyktningene mat. The Guardian har karakterisert FN som "broke and failing". Så ille som situasjonen er i ferd med å bli er det sannsynligvis en for snill beskrivelse. I en slik situasjon er det ikke til å undre seg over at flyktningene setter seg videre i bevegelse. Leirene er ikke noe værende sted. I møtet med denne nøden er det sikkert fint å virke stram i retorikken og si at man fort skal sende ut de grunnløse. Men disse er ikke grunnløse. Om de først kommer seg over grensen er deres situasjon slik at de er umulige å returnere og for en stor grad også vil ha rett til opphold.

Syria er imidlertid ikke problemet. Problemet går lengre og dypere enn som så. Hele den arabiske sivilisasjon er i ferd med å kollapse, eller kan for alle praktiske formål sies å allerede ha gjort det.

Hisham Melhem  - Washingtonsjefen for Al Arabiys - beskrev allerede for over et år siden på en god måte hvor ille det har blitt:

«Arab civilization, such as we knew it, is all but gone. The Arab world today is more violent, unstable, fragmented and driven by extremism - the extremism of the rulers and those in opposition - than at any time since the collapse of the Ottoman Empire a century ago. Every hope of modern Arab history has been betrayed. The promise of political empowerment, the return of politics, the restoration of human dignity heralded by the season of Arab uprisings in their early heydays - all has given way to civil wars, ethnic, sectarian and regional divisions and the reassertion of absolutism, both in its military and atavistic forms. With the dubious exception of the antiquated monarchies and emirates of the Gulf - which for the moment are holding out against the tide of chaos - and possibly Tunisia, there is no recognizable legitimacy left in the Arab world.»

Det er ikke bare Syria. Det er en helhet i den arabiske verden som har gått til hundene. Egypt som var selve gravitsjonssentrum i den østlige del av den arabiske verden har blitt marginalisert som intellektuell og politisk kraft. I en front som strekker seg fra Basra ved den persiske gulf til Beirut ved Middelhavet spilles det daglig blod mellom Sunni og Shia, i det som i realiteten er en gigantisk proxy-krig mellom Iran og Saudi-Arabia. Saudi-Arabia selv vakler på grensen til katastrofen og klarer kun å holde lokk på sine egne problemer ved en uansvarlig og massiv pengebruk fra en skattekiste som snart kan gå tom.

Melhems konklusjon er like sann som den er trist;

«The polarizations in Syria and Iraq - political, sectarian and ethnic - are so deep that it is difficult to see how these once-important countries could be restored as unitary states. In Libya, Muammar al-Qaddafi's 42-year reign of terror rendered the country politically desolate and fractured its already tenuous unity. The armed factions that inherited the exhausted country have set it on the course of breaking up—again, unsurprisingly—along tribal and regional fissures. Yemen has all the ingredients of a failed state: political, sectarian, tribal, north-south divisions, against the background of economic deterioration and a depleted water table that could turn it into the first country in the world to run out of drinking water.»

og til slutt:

«Arab civilization has collapsed. It won't recover in my lifetime.»

Bevæpnet med den informasjon globaliseringen gir, og med ressurser nok til å ta reisen vil folk komme seg vekk fra denne kollapsen i vesentlig større antall enn det vi har sett til nå. Dette er så dypt og så fundamentalt at dette ikke er konflikter som går over om et år eller om fem år eller om ti år. Dette er konflikter våre barn ikke vil lese om i historiebøkene, men i avisene. Den mangel på sentral kontroll og styring som følger med en slik kollaps vil også for all overskuelig fremtid gjøre det relativt greit for menneskesmuglere og profitører å operere. Vi vil fra tid til annen lese i avisene at en eller annen menneskesmugler har blitt fanget eller drept. Men like lite som det å fange en langer har noe som helst å si for mengden narkotikasmugling, vil det å fange en menneskesmugler ikke bety noe som helst i det lange og store bildet.

Bare sånn for å presisere hvor store folkemengder vi her snakker om som er påvirket av denne kollapsen har den Arabiske Ligas medlemsland til sammen 423 millioner innbyggere.

Afrikansk vekst: La oss snakke om noe hyggeligere enn sivilisasjonskollaps. La oss snakke om fremgang, vekst og velstand. Det neste århundret er Afrikas århundre. Har du litt penger til overs? Invester i Afrika. Det er der veksten kommer. Utfordringen er at den ikke bare kommer i form av økonomisk vekst. Den kommer også i form av befolkningsvekst.

Frem mot 2100 vil verdens befolking stige til ca 11.2 milliarder mennesker. Mesteparten av denne veksten vil skje i Afrika. Fra 2050 vil Afrika være den eneste regionen i verden med noe befolkningsvekst å snakke om. Og når vi snakker om befolkningsvekst så snakker vi befolkningsvekst. Denne lille Twittermeldingen fra Hans Rosling har et innhold som er så dramatisk at jeg tror de færreste - både beslutningstagere og vanlige mennesker har tatt det inn over seg.

«The biggest change of our time? Africa's increase from 1 to 4 billion people! https://twitter.com/worldbankdata/status/632341186649411585 ...»

Dette er den største demografiske endring på så kort tid i menneskehetens historie. Noensinne. Med noensinne mener jeg telt fra den gangen vi hoppet ned fra trærne i Afrika for et par hundre tusen år siden. Dette snur verden fullstendig på hodet.

Den endringen som skjer kommer til å være voldsom for Afrika. Kontinentet kommer til å bevege seg opp til å bli veldig betydningsfullt. De store Afrikanske land som for eksempel Nigeria kommer til å bli stormakter. Ikke bare regionalt, men internasjonalt. Samtidig er det noe i nærheten av umulig å se for seg at en så fundamental endring kommer til å skje 100% fredelig. Befolkningsveksten vil skape store spenninger. Gamle landsbybaserte kulturer vil bli erstattet av bysamfunn, tradisjonelle måter å leve livet på vil bli forskjøvet, befolkningsgrupper vil både få og miste makt, etc etc. I dette bildet vil en gitt andel av de tre milliardene Afrikas befolkning skal vokse med komme til å finne det fornutig å bevege seg nordover. Om vi setter det tallet lavt og sier at det kun er en av ti som vil tenke slike tanker så er det 300 millioner mennesker.

Ankerbefolkning: Det siste av de temaene jeg tenkte å ta opp (det finnes som sagt mange flere) som årsaker til folkevandring mot Europa er ankerbefolkning. Dette er et tema som ikke alltid føles greit å nevne fordi det misbrukes av alarmistene. Siden det jo rent faktisk er signinfikant så får man vel gjøre det likevel.

Enkelte av Europas land har en betydelig ankerbefolkning. Med ankerbefolkning mener jeg mennesker som har sin opprinnelse utenfor det land de selv bor i og som føler en kulturell og til tider nasjonell identitet også til opprinnelsesstedet. Disse menneskene har ofte et kontaktnett på opprinnelsesstedet, og - litt avhengig av opprinnelsessted - kanskje en slekts, eller endog klansmessig, tilhørighet der. Ankerbefolkningen har mange ansikter. Du har de nye som ikke har statsborgerskap - i Tyskland alene er det over 8 millioner av dem. Men du har også dem som har bodd en stund og har en fot i hver leir. Dem er det langt flere av.

Jeg skrev ovenfor om "push" og "pull". Dette er pull. I alle kulturkretser er det slik at man ønsker å gifte seg med folk som minner om seg selv. Når man da kombinerer det med en haug med gifteklare som - gjennom den kunnskaps- og velferdsøkning globaliseringen har gitt dem - vet hva de går glipp av gjennom å bli der hvor der er vil ankerbefolkningen medføre en stadig prosentvis økende influx av mennesker. I en situasjon hvor ankerbefolkningen hadde vært en prosent eller to av befolkningen og vi hadde bestemt oss for å være generelt ufyselige som mennesker og nasjon kunne vi ignorert dette. I den situasjonen Europa er på i dag - og i stadig større grad snubler inn i - er det en krevende tanke. Ankerbefolkningen er så stor at den i seg selv nå har makt i valg. Om vi bare ser på Tyrkere er det over tre millioner av dem i Tyskland, mer enn Merkels koalisjonspartner FDP fikk i totalt stemmetall ved valget i 2013. I de Europeiske særinteressestyrte proporsjonale demokratier vil disse gruppene organsisere seg og kreve å bli hørt. Retten til å gifte seg med hvem man vil - også om den kommer fra opprinnelseslandet - vil være et kjernekrav som vil bli hørt av politikere som ønsker seg makt og stemmer.

So what? - what´s your point? Gjennomgangen av globalisering, den arabiske kollaps, den afrikanske vekst og til slutt ankerbefolkningen kan virke litt defaistisk. Jeg kan høres ut som om jeg mener at det ikke finnes noen utvei. At den demografiske endringen vil skje uansett. Om jeg oppfattes slik så er det i så fall korrekt oppfattet.

Dette lever vi i om vi vil eller ikke. De kortsiktige politiske tiltak vi treffer kan sikkert utsette litt eller endre akkurat vår demografiske sammensetning litt, men hovedbildet ligger fast. Vi står på terskelen til en voldsom folkevandringstid og de underliggende driverne er slik at det er uavhengig av hva vi gjør politisk. It´s the end of the world as we know it.

Alt vi kan gjøre er å få det til å virke så bra som mulig. Det skal jeg skrive om nedenfor. Men først en tur innom Europa.

Europa trenger denne immigrasjonen: «Without transformation, we can't compete and we become western Europe: gracefully decaying, living pretty well, being pretty interesting, but in fact no longer in the game.»

Dette var hvordan den amerikanske politikeren og skribenten Newt Gingrich omtalte oss. Det er mye å si om Gingrich, men det er sjelden jeg har sett en karakteristikk som treffer bedre. Vi har det ganske bra, innimellom legger folk til en sang eller to, vi er på en eller annen hitliste, men vi er ikke lengre et land eller et kontinent å regne med når ting betyr noe. No longer in the game.

Dette skyldes i stor grad to ting. For det første har Europa vedvarende lav vekst over lang tid. Vi har kunnet holde stand med vårt oljedop en stund, men er på vei ned til resten av kontinentet nå. For det andre - og viktigere - er befolkningen i Europa i ferd med å eldes og gå tilbake.

Man trenger 2 barn per kvinne for å kun blindt erstatte mor og far. For å ta høyde for at alle ikke vokser opp må det fødes ca 2.5 barn per kvinne, skal man ha vekst må man over det. det landet i Europa med høyest fødselsrate er Frankrike med ca 2.1. Gjennomsnittet i EU er 1.6. Alle faller under erstatningsraten. Uten innvandring imploderer befolkningen.

Det er vanskelig å forstå at de som detaljregner på fordeler og bakdeler med innvandringen i så liten grad tar høyde for det faktum at hele samfunnet i løpet av noen tiår vil høre hjemme på gamlehjem om vi ikke åpnet for arbeidsksraftsimport.

I stedet fokuseres det på innvandrerbefolkningen direkte gjennom nokså passiv ekstrapolering av data. En av Norges klart beste skribenter - Jon Hustad - har jobbet mye med dette. Han har mange tunge utsagn som for eksempel av 100 000 flyktninger kan koste 1000 milliarder. Et interessant utsagn nå som vi vet at det kommer til å bli mange flere enn 100 000 som kommer. Det er flere tall. SSB (om enn nokså fritt redigert av Hegnar) forteller oss at hver ikke-vestlige innvandrer koster oss 4.1 millioner. Om man tror på disse tallene er det liten tvil om at innvandringen vil medføre velferdsstatens kollaps.

Utfordringen med alle disse tallene er at de ikke besvarer det spørsmålet som egentlig er viktig; hva skjer med vår velferd om vi ikke gjør noe?

Barn dør. Ikke alle lever opp. Det er trist på et individuelt nivå, men på statistisk nivåer det mest av alt en politisk utfordring;

En komma seks barn per kvinne er en demografisk katastrofe det nesten er vanskeligere å ta inn over seg enn den afrikanske veksten. Det innebærer en halvering av befolkningen på 30 år. Medianalderen i Europa vil ifølge Brookings Institution øke fra 37.7 år i 2003 til 52.3 år i 2050. På samme tid vil medianalderen for en amerikaner være 35.2 år. Allerede nå er det i Europa flere i alderen 55—65 enn i alderen 15—25. Ifølge EU-kommisjonen vil befolkningen i arbeidsfør alder i EU falle med 48 millioner frem mot 2050. På samme tid vil antallet eldre øke med 77%.

Det betyr at det ikke kommer til å være noen der til å være "varme hender" i eldreomsorgen. Det betyr at det ikke kommer til å være folk der til å betale skatt. Dette samtidig som de innbyggerne vi har blir eldre og eldre. Bare sånn for å sikre at jeg blir oppfattet skikkelig drama queen; er du under 35 i dag kommer ingen til å være der for å betale pensjonen din. Ingen.

Dette skjer samtidig som den globale befolkningsveksten har en mer dempet landing. Den eneste måten vi kan få dette til å virke på er om vi får til en kontrollert innvandring til oss som så kraftig trenger arbeidskraften fra dem som kan lever den.

Innvandringsalarmistene regner seg frem til at om man ekstrapolerer innvandrernes elendige track record fra i dag, vil de til slutt motta mer ytelser enn staten har å gi og en vil gå konkurs.

I den virkelige verden blir Hustad og hans venners beregninger nokså uinteressante. De tar feil utgangspunkt for beregningene. Utgangspunktet er de motsatte. Om ikke vi får inn nytt blod kollapser hele systemet. Ikke bare i Norge, men i hele Europa. Eller det vil si hele verden. Systemet var basert på en haug med unge som understøttet langt færre oppe i pyramiden. Slik er det ikke lengre.

Overgangen fra en pyramidisk til en lineær aldersfordeling er dramatisk. Min foreldregenerasjon som ble født rett etter krigen er den første generasjonen som ikke aksepterer å vente på omsorgstjenester fordi de har økonomi til å la være. Min generasjon vil ikke en gang tenke på det å la være som et alternativ. Vårt problem kommer bare til å bli at det ikke vil være noen igjen til å yte de tjenestene.

Det er ikke noe alternativ for Europa å unngå innvandring. Den er nødvendig. Det som er nødvendig for Europa er å håndtere de innvandrede på en slik måte at de blir den ressurs samfunnet trenger og ikke den utgift alarmistene advarer mot.

4. Jada jada jada. Men det kommer til å bli tøft. Jeg skrev noe slikt som "Gitt at dette uansett skjer og at vi trenger det er det relevante spørsmålet ikke lengre om folkevandringene er en god idé, men hvordan vi håndterer endringene.". Det er hyggelig og litt sånn nittitalls antirasisme. Veldig bra slagord, men litt naivt. Realiteten er at dette kommer til å bli vanskelig. Det er jo vanskelig allerede.

Inn i den nye virkeligheten vi skal skape har vi mennesker som leter etter de beste de kan finne uavhengig av rase, kjønn og nasjonalitet for å finne mennesker de kan sende til Mars, og vi har også dem som ikke vil slippe sine døtre fordi de fortjener en sterk muslimsk oppdragelse så de aldri forlater Allah. Ett eller annet sted mellom disse og hvor vi selv kommer fra skal vi finne en identitet. Ingen av oss vet hva den kommer til å bli. Det eneste vi vet er at den vil være vesentlig annerledes enn hva den er i dag.

Jeg vet ikke hvordan våre barns virkelighet kommer til å bli. Vi står ovenfor en så stor forandring at det å tro at jeg skal forstå den, er som om min farmor - Olga som ble født i 1923 - skulle forstått meg. Det som står klart er at den generasjonen som må håndtere både den globaliserte informasjonsrevolusjonen og folkevandringene har sine utfordringer lagt ut for seg.

Noen av de utfordringene de må bale med (sammen med at robotene tar alle jobbene deres - men det er en annen diskusjon) handler om multikultur. Våre barn skal styre Europa til et reelt multikulturelt samfunn. Det kommer til å kreve mye klokskap og toleranse for ikke å ende i konflikt.

Ingen har egentlig svaret på hvordan dette skal løses. Det er fryktelig enkelt å komme med et svar når det er "kast dem ut" eller "se; her har jeg et bilde av en død gutt, åpne opp alle sluser og gi pokker i samfunnsstrukturen". Det er ikke like enkelt når det er hverdagsproblemene vi skal løse.

Jeg tror - for nå er vi over fra fakta og underbygde synspunkter til tro - at vi må møte den store endringen med to grunnleggende ord; åpenhet og fakta. Vi må både tørre både å si at innvandringen ikke går bort og at områder med høy innvandring også er de områdene med høyest kriminalitet. Alle fakta - både de som er hyggelige og de som ikke er det - må fordomsfritt inn i diskusjonen.

Så tror jeg at vi som samfunn må bevege oss mot noen fellestrekk:

Liberalitet: Vi må være tydelig på vår liberalitet. I møtet med potensielle illiberale krefter må vi gå ennå lengre enn vi i en monokultur har gjort. Det ligger i monokulturens karakter at vi blir enige om et kulturelt konsensus og så tar avstand fra alle som ikke passer inn i dette konsensus. Vi lurer oss selv noen ganger fordi vårt monokulturelle konsensus er nokså liberalt på enkelte områder til å tro at vi er kulturelt liberale. Det er vi ikke.

Vårt forhold til liberalitet krever en rethink. Vi har et selvbilde som liberale, og som menneskerettighetenes forsvarere, som ikke samsvarer med virkeligheten. Norge taper nå regelmessig saker i den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen, eksempelvis for å krenke retten til familieliv. Jeg vet ikke lengre hvor ofte vi dømmes, men i august i fjor var det 25 ganger vi hadde tapt. Jeg antar det som selvsagt at det nå er ennå flere.

Det generelle poeng er at man - i et pluralistisk og liberalt samfunn - ikke kan stille seg til doms over hvordan andre mennesker velger å leve sine egne liv. Jo mer forskjellige vi blir, jo viktigere blir dette. Om mennesker finner det naturlig å be flere dager om dagen til en Gud som neppe eksisterer (man kan aldri avskrive det 100%), kjøpe tjenester fra verdens eldste yrke, eller utvide sin bevissthet med mer eller mindre ufarlige hjelpemidler er det på mange måter deres egen business. Jeg kan ha mine synspunkter på om måten å gjøre livet på er bra. Det er en høy sannsynlighet for at jeg ville gjort ting annerledes (jeg er tross alt yngre), men et liberalt og pluralistisk samfunn kan ikke bruke lovgivning som moralsk tvang.

Sekularitet: Vi må som samfunn være tydelige på at vår samfunnsordning - i tillegg til å være liberal - også er sekulær. Dette innebærer at det finnes grenser for hvilke kommandohøyder (som Lenin kalte dem) vi tillater at folk løper opp. Det vesentlige er at vi som samfunn ikke lengre kan ta et religiøst synspunkt for å forklare verden rundt oss. Det finnes mange nok andre forklaringsmodeller folk må bale med at Staten ikke kan løpe inn og si at den ene er bedre enn det andre. Første skritt på veien mot dette er å likebehandle religionene i undervisningen i skolen. Det er ingen grunn til at kristendommen skal ha en dominant plass. I møtet med mange religiøse og filosofiske synspunkter er det derimot et sterkt behov for å styrke undervisningen i rasjonalitet, vitenskapsteori og kritisk tenkning. På sikt bør alle Statens spesielle bånd til en bestemt religion og religiøs retning innenfor denne avskaffes og Staten bør behandle alle religioner likt.

Beskyttelse av minoritetsrettigheter og radikal inkludering: Det er dessverre en atomistisk misforståelse hos mange liberale at minoriteter ikke behøver beskyttelse, kun individer behøver det. Det er ingen motsetning mellom liberalitet og rettigheter på gruppenivå. En minoritetsgruppe kan aldri få lov til å ha rettigheter som gir den myndighet til å bestemme over individene i egen gruppe, men den kan fint ha rettigheter som beskytter den vis a vis storsamfunnet, eksempelvis gjennom representasjon. Will Kymlicka beskriver dette godt i sin bok Multicultural Citizenship, a liberal theory of minority rights. I et litt kortere intervju om samme tema utdyper han:

«External protections, by contrast, can be entirely consistent with liberal norms. Many groups seek to protect their distinct identity by limiting their vulnerability to the decisions of the larger society. (...) Guaranteeing repre- sentation for a minority on advisory or legislative bodies reduces the chance that the group will be outvoted on decisions that affect the community. Devolving power to local levels enables the group to make certain decisions on its own. These sorts of external protections are not inconsistent with liberal democracy, and may indeed promote justice. They may help put the different groups in a society on a more equal footing, by reducing the extent to which minorities are vulnerable to the larger society.»

Det er en stund til vi i Norge kommer dit ennå, men i mange Europeiske land vil dette måtte være en del av svaret. Også i Oslo som tar mesteparten av innvandringen til Norge kan man se for seg at utviklingen tilsier å forbeholde noen av bystyrets plasser for enkelte deler av byen for slik å sikre at alles stemmer blir hørt også på Rådhuset.

It takes a village: De tre punktene jeg peker på over er bare tre av veldig mange vi bør diskutere i tiårene fremover. Når snart den akutte krisen er over håper jeg at diskusjonen kan penses inn på de problemstillingene. Når samfunnet endrer seg er det viktig at vi kommer frem til en måte å leve sammen på som motvirker fremmedgjøring og utenforskap, som gjør oss store nok som nasjon (i den grad det begrepet vil ha mening for våre oldebarn) til å kunne huse mennesker som genuint er forskjellige, som sikrer at alle grupper har en sterk tilknytning til arbeidslivet, som verner om noen felles kjerneverdier og som fungerer konfliktdempende.

Det blir så mange ganger sagt at vi må tørre å ta debatten. Det er den debatten vi må tørre å ta.

You may say I'm a dreamer
But I'm not the only one
I hope someday you'll join us
And the world will live as one

Denne teksten ble først publisert på artikkelforfatterens blogg.