Forever Young

ROSKILDE (Dagbladet): En gammel lutrygget mann står Roskildes hovedscene og spiller sine sanger. Han gjør det med en hjertevarme og en rå energi som berører samtlige 50000 mennesker på Dyrskueplassen.

Neil Young er bare 55 år gammel, men han har visdommen til en olding. Det er som han har vært på kloden like lenge som fjellene. Han står og vagger stivt og furet værbitt oppe på den oransje scenen, som en urokkelig gigant som aldri vil og som aldri bør slutte å spille rock. Bare helt få mennesker besitter en urkraft som Neil Young.

Dedikert George W.

Young gjorde smått legendariske konserter på Roskilde i 93 og 96, men orkanen natt til lørdag overgår begge. Konserten ble en to og en halv times triumf for Young og hans Crazy Horse-trio.

På onsdag spiller Neil Young i Oslo Spektrum. Puh, den mentale forberedelsesprosessen bør starte allerede nå.

Han åpner med «Don't Cry No Tears» , «I've Been Waiting For You» , «Love And Only Love» og «Piece Of Crap» - den siste dedikert til George W. Bush. Han er langt mer inspirert og utadvendt enn midt på 90-tallet. Gitarsoloene hans har nerve - som alltid - men de er også oppsiktsvekkende hvasse. Crazy Horse har overraskende stor dynamikk. Lyden larmende og stor, men rein.

Så beveger han seg over i langt akustisk sett, alene på scenen med munnspillet og kassegitaren. Det blir høytid på Roskilde. Den gamle gudfaren holder messe med et hudløst sett sanger. Fra storskjermene kan man studere ansiktsuttrykkene og tekstinnlevelsen hans i detalj. Og man kan høre hvert ord han synger når han framfører «From Hank To Hendrix» , «Don't Let It Bring You Down» og «Pocahontas» . Med et pumpeorgel framfører han «After The Goldrush» . Man føler seg takknemlig over å få være til stede.

Antitesen til Jagger

Så braker det løs igjen med Ralph Molina, Billy Talbot og Frank «Poncho» Sampedro - Crazy Horse. «Hey Hey, My My (Into The Black)» er helt lysende. Den er larmende som alltid, men denne utgaven av Young og bandet er fokusert og skjerpa på enn annen måte enn tidligere. Det er som han har fått en injeksjon av et livgivende stoff.

På en evig lang versjon av «Like A Hurricane» står Young og Sampedro og hopper som guttunger. Youngs gitarsolo er til å gå i bakken av. Det er i dobbelt forstand helt elektrisk.

Og likevel framstår Young som selve antitesen til rockkulturens evige jakt på ungdomskilden - personifisert ved Mick Jagger og hans aerobictimer på Valle Hovin. Young er gammal og grå, og det er med det utgangspunktet han funkler i 2001.

Mot slutten av konserten - som går tre kvarter på overtid! - vandrer jeg bakover mot lydtårnet. Der står en gjeng frihetselskende gubber og utfører sine helt private transedanser til Youngs gitarkaskader. Det er et rørende syn.

Jeg søker meg til geriatrisk avdeling på mandag.

RÅ ENERGI: Onsdag spiller Neil Young i Oslo Spektrum, og den mentale forberedelsesprosessen bør starte allerede nå, mener Dagbladets anmelder.