Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Forfall i sydhavsparadiset

Høystemt realisme om fantastiske skjebner.

BOK: «Det eneste som er verdt å nevne fra øya i det siste, er det plutselige dødsfallet til en person ved navn Paul Gauguin, en ansett kunstner, men fiende av Gud og av alt som er anstendig på denne jord.»

Slik lød nekrologen over den syfilisbefengte maleren da han halvblind og forhatt døde på øya Atuona. Så råtten var kroppen hans blitt, at det var lenge siden han hadde klart å lokke til seg de tretten år gamle «naturjentene» som villig ga seg hen, på øya han en gang trodde var et jordisk paradis.

Peruaneren Mario Vargas Llosa har tatt for seg denne perioden i Gauguins liv, fra han i 1893 forlot sine barn og den danske kona Mette, til hans død i 1903. En periode med delvis «paradisisk» lykke, men også med selvmordsforsøk, blakkhet og periodevis sinnssykdom på grunn av sterke medisiner. Der han altså malte de bildene ettertida skulle verdsette så høyt, bilder gjennomsyret av en førkristelig «sann» villskap.

Lengsel

I annethvert kapittel parallellføres Gauguins biografi med hans bestemor Flora Tristans (1803- 44). Hun var fourierist, forfatter og «reisende i revolusjon». De to møttes aldri, men Llosa har sett en klar likhet mellom dem. Begge ofret familien (og seg selv) for en sak; en tapt sak og en forgjeves lengsel etter et jordisk paradis. Flora agiterte for et titall arbeidere i håp om en verdensrevolusjon. Barnebarnet podet inn både kannibalisme og trolldom i et naturfolk som kanskje ikke lenger var så naturlige.

Villmannsfakter

Sånn umiddelbart er dette ingen enkel roman å komme seg gjennom. I hvert fall ikke i begynnelsen, der sammenhengen mellom de to på ingen måte er opplagt. Snarere jobber Llosa seg møysommelig mot en parallellføring av skjebnene, og da med en solid kunnskapsmengde. Det «romanbiografiske» dilemma kommer han seg delvis unna ved å henvende seg til de to med et du («Det mest sannsynlige er at du» osv.) Men han trer òg inn som allvitende forteller, og tar seg selvsagt store friheter når han lar sin fortolkning av de to bli «sannheter». Spesielt overdriver han kanskje de kjønnslige villmannsfaktene til Gauguin når han lar ham male med ståpikk etc.

Generelt er Llosa en stram og realistisk forteller (stoffet i seg selv er fantastisk nok). Likevel er stilen preget av en viss høystemthet, som i hvert fall jeg har litt problemer med («Og du andaluserinne». Eller «Du skulle dø som en villmann, i villmennenes fagre land».) Samtidig er det en del kommentarer her som virker noe banaliserende, men som kanskje har med oversettelsen å gjøre («Litt av en bestemor å ha, Koke», «Kjeltringpakk!». «Pøh».)

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media