Forfall med patos

Selvopptatt, forherligende og umåtelig høystemt om en skribent som hadde fortjent bedre.

BOK: «En penn av honning, en penn av sennep» presenteres som ei bok om den i dag temmelig falmede forfatteren Odd Eidem (1913-1988), aktualisert av at det i sommer er 20 år siden han døde.

Men kona hans, journalist Bjørg Jønsson, har benyttet anledningen til å skrive om atskillig mer enn Eidem: Med er både tallrike betraktninger over forfallet i norsk åndsliv, blomstrende skildringer av livet og naturen i Provence-landsbyen hun og Eidem i sin tid slo seg ned i (og der «hans fortellergenius nådde nye høyder»), beundrende portretter av avdøde kulturpersonligheter med anlegg for det konservative (Henrik Groth, André Bjerke), øyeblikk fra norsk og europeisk kulturhistorie og – først og fremst – svært mye om Jønsson selv, hennes middag med Graham Greene (som hun hadde kjent «i mange år») og hvor fæle de som ikke var enige med henne på 1970-tallet var. Enten de var ml-ere eller feminister eller – skrekk og gru – begge deler, drev Jønssons motstandere alltid med «moter og ideologier». Hun og mannen, derimot, later hun til å regne til gruppen som «kunne sitt fag».

Liktog

På 1970-tallet var Norge ifølge Jønsson intet mindre enn «i ferd med å opphøre å være en litterær kultur» – publikum begynte nemlig å kjøpe «bøker av kjendiser som ikke lever på Ordets premisser …». I Jønssons verden later den skjønnlitterære forfatter til å være et slags orakel. Sin kulturpessimisme knytter hun til at liktogene bak døde forfattere ikke lenger er like lange som på Victor Hugos tid.

Både seg selv og Eidem framstiller hun som modige outsidere som stadig trosset konvensjonene og fikk betale for at de var mer klarsynte enn datidas håpløse etablissement. Hun er ikke redd for å gå rett på sak, og lar en anonym NRK-journalist slå fast om en tv-debatt med Ebba Haslund at «… programmet ga oss en briljant Bjørg Jønsson, en fascinerende og forfriskende personlighet, likevektig og klartseende, ærlig og modig». Debatten handlet om Jønssons notoriske angrep på moderne lyrikk generelt og Arild Nyquist spesielt. Så er hun da også født i det barbariske nord, ikke i det dannede sør: Italia later hun til å regne blant «høyerestående sivilisasjonsformer», i motsetning til «vårt lille land», fullt som det er av alskens penneknekter som får statsstøtte til hva det skal være.

Husbonden

I forordet slår Jønsson an tonen: Hennes «anliggende har vært å beskrive Odd Eidems ekstreme kjærlighet til sitt eget instrument» – språket. Deretter skildrer hun deres første møte – «den gang en forfatter kunne snakke om Ordet uten at noen lo» – der «øynene hans minnet meg på at jeg var kvinne og han mann». Resten av plassen hun bruker på Eidem, som hun omtaler som «min husbond», bruker hun til panegyrikk: Mannen som ifølge Jønsson ville skrive setninger som Bach lagde toner og gjorde «mirakler» med språket, «var intolerant mot de intolerante, de brutale, de stupide og blinde ideologer. Han var sviende salt i kjøttet på motstandere».

Eidem var «besjelet av det ekte og avsky for det uekte …», og takket være «evnen til å tenke fordomsfritt, tiltrakk han seg begivenhetene og opplevde mer enn alle andre».

Krigen

Ei bok om den reiseglade riksmålsforkjemperen som var innom Mot Dag, ei tid livnærte seg som sjakkspiller og ble berømt for sine teateranmeldelser og såkalte «flanerier», kunne ganske sikkert blitt interessant. Men Jønsson drukner sine knappe nedslag i Eidems (skrive)liv så til de grader i svulmende vendinger, at leseren sitter igjen lattermild snarere enn særlig mye klokere. Visst får vi både smaksprøver på Eidems egen penn og refleksjoner over hvordan krigen formet ham og flyktningen ble hans litterære ledemotiv.

Men flanørens liv og verk står fortsatt ikke særlig klart for meg. En lang rekke feilstavede forfatternavn – Olav Bull, Gunvor Hoffmo, Jens Bjørnebo, Vetle Lid-Larsen – gjør ikke saken bedre. I bokas siste kapittel, der Jønsson skildrer hvordan Eidem forsvant inn i Alzheimer-lidelse, framstår hun rett nok som noe mer dempet og interessevekkende. Men da er det dessverre altfor seint.