Forfatter A. Behn og kongedramaene

Henry Notaker har funnet fram til skjulte litterære skatter.

«Historien om den kongelige slave», «By-lapsen», «Tvangsekteskapet» og «Elskeren i Nederland». Behns verker er ikke like kjent av alle, og de er kanskje heller ikke de største i litteraturhistorien, men de får en egen relevans i denne flimrende tid da gamle verdier faller.

Et av Behns hovedtemaer, spesielt i skuespillene, er kjærligheten og ekteskapet. Den mannlige hovedpersonen er ofte en libertiner som i møte med en ung pike først og fremst er opptatt av seksuell erobring og ikke av forpliktende bånd.

En av personene sier rett ut når han gifter seg med Mertilla («lille Merta») at det ikke er henne han elsker, det er elskerinnen Silvia som betyr noe for ham.

En annen av Behns personer kaller ekteskapet for «en seremoni påtvunget mennesket av vanen», og i enda et annet stykke heter det at «ekteskap er like farlig for kjærligheten som det å låne penger er for vennskap».

Inn i ekteskapet

Nå ender riktignok de fleste av Behns skuespill opp med at de elskende menn må gå inn i ekteskapet, slik det også er i så mange andre av den britiske restaurasjonstidas komedier.

Det er godt mulig at Aphra Behn (1640- 1689) ikke hører til de fremste av tidas dramatikere, men det er tross alt et særsyn med en kvinne i denne posisjonen.

Hun var attpåtil den første kvinne som levde av å skrive. Det er interessant at det skjedde akkurat i den samme perioden da kvinneroller på scenen endelig fikk innehas av kvinner.

Galanteri

Teatret kom tilbake til England i 1660 med Cromwell-tidas fall og den langt fra puritanske kong Karl 2. Fra litteraturhistorien kjenner vi kanskje først og fremst de alvorlige diktere John Bunyan og John Milton, men spesielt 1670-årene er preget av det lettlivede hofflivet der de største dyder var eleganse og galanteri, form og ikke innhold.

Den person sto høyest i respekt og beundring som kunne formulere seg med «wit», og det var ikke bare et vidd myntet på å skape uskyldig latter, det skulle være et rammende vidd som gikk ut over noen.

Maskerade og forkledning

Viddet og elegansen kan i mangt tolkes som en måte å skjule sitt egentlige «jeg» på. Illusjonen og forkledningen - så typisk for barokken - er stikkord både for litteraturen og for livet selv, «this masquerading age», som en historiker kaller det (John Spurr). «Maskeraden, forkledningen - denne slibrige måten å forføre ungdommen på» heter det i Behns mest vellykkede skuespill «The Rover».

Forkledningen gjør at man slipper å stå til ansvar når man går over grensene for det som er anstendig.

Forkledning var den gang flittig brukt av landeveisrøvere, men også av kongelige når de ønsket å skjule sine mer depraverte utskeielser i hovedstadens uteliv.

Et mangfoldig liv

Aphra Behn levde et mangfoldig liv, blant annet som hemmelig agent for kongen i Nederland, men begynte å skrive av skjær nødvendighet etter et opphold i gjeldsfengsel. Hun ville sannsynligvis ha passet enda bedre i vår egen tid, for hennes intrigeteknikk er som skapt for fjernsynets såpeserier.

Barnslig og «tøvete» kalles den av enkelte litteraturhistorikere (John Sunderland), og de tenker i første rekke på den overdrevne bruken av misforståelser, lytting ved dørene, hanreier og kokotter.

Men på den annen side var Behn også en av de første til å trekke inn Harlekin og andre skikkelser fra commedia dell'arte, som seinere skulle bli så viktige i komediediktningen.

Tvangsekteskap

Det bør nevnes at noen også legger vekt på en feministisk side ved Behns forfatterskap, ikke minst i hennes kamp mot tvangsekteskapet. Svært mange ekteskap ble inngått etter påtrykk av foreldre som ønsket en økonomisk gevinst gjennom forbindelsen.

Og på samme måte som løsningen for libertinerne ble en inngang i et forpliktende ekteskap, ble løsningen på tvangsekteskapet en lykkelig skilsmisse som gjorde de egentlig elskende i stand til å få hverandre.

Men her er nok løsningen mer i overensstemmelse med Behns romantiske ønsketenkning enn med virkeligheten, for skilsmisse var sjelden et realistisk alternativ.

Løsningene var nok i første rekke nødvendige for å tilfredsstille det publikum som ikke var kommet for å se problemer stilt under debatt, men for å nyte det vidd og de rammende replikker som de ikke kunne få nok av i sitt daglige liv.

Kongelig slave

Av prosafortellingene som hun skrev på slutten av sitt liv, er kanskje «Oronooko or the History of the Royal Slave» den mest interessante i dag. Det er en fortelling hun påstår er sannferdig, om en edel afrikansk slave av fyrsteætt som blir undertrykket av brutale hvite i Sør-Amerika. Det er ikke umulig å lese den i lys av moderne tanker om kulturkollisjon og etnosentrisme, selv om det sentrale er kjærligheten i en nokså sentimental utforming.

De færreste litteraturinteresserte forbinder i dag noe med forfatternavnet A. Behn, men Aphra er absolutt verd et nærmere bekjentskap.