Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Nobels litteraturpris

Forfatter på forfølgernes side

Peter Handke står på samme sted som Knut Hamsun. Han er en åpen fortaler for folkemord og masseutryddelser.

SOM HAMSUN: - Jeg kan ikke si noe om ham som kunstner, men jeg kan si noe om ham som politisk tenker. Han står på samme sted som Knut Hamsun, skriver Carsten Jensen om Nobel-prisvinner Peter Handke - her fotgrafert hjemme i Paris etter at han fikk nyheten om at han var tildelt Nobelprisen i litteratur. Foto: Francois Mori / AP / NTB Scanpix
SOM HAMSUN: - Jeg kan ikke si noe om ham som kunstner, men jeg kan si noe om ham som politisk tenker. Han står på samme sted som Knut Hamsun, skriver Carsten Jensen om Nobel-prisvinner Peter Handke - her fotgrafert hjemme i Paris etter at han fikk nyheten om at han var tildelt Nobelprisen i litteratur. Foto: Francois Mori / AP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Knut Hamsun fikk Nobelprisen i litteratur i 1920, samme år som han ga ut romanen «Markens grøde». Adolf Hitler hadde ennå ikke skrevet «Min Kamp», men når man med etterpåklokskapens alltid bedrevitende briller leser Hamsuns roman, kan man allerede se starten på forfatterens nazistiske sympatier.

HYLLET HITLER: Forfatteren Knut Hamun. Foto: NTB Scanpix
HYLLET HITLER: Forfatteren Knut Hamun. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Hatet rettet mot alt som er moderne, mot byene og deres rastløse, rotløse mennesker og forakten for en i Hamsuns øyne laverestående rase, som Nord-Norges samer, den hengivne dyrkelsen av jorda og blodet – alt dette er klassiske ingredienser i nazismen.

I slutten av april 1945, da Berlin var forvandlet til murrester og Hitler gjorde seg klar til å avslutte livet, skrev Hamsun en siste hyllest til monsteret i en norsk avis. Kan man forestille seg at Hamsun samme år ble tildelt Nobelprisen?

Det kan man helt kategorisk ikke. Men han var da fremdeles den samme store forfatteren? Han hadde bare i mellomtida avslørt noen upassende politiske sympatier. Hva hadde det med kunsten hans å gjøre?

Den danske forfatteren Torkild Hansen har skrevet et stort biografisk verk om Hamsun for å frikjenne ham. For geniet gjelder ikke den samme loven som for oss andre. Å være et geni unnskylder alt. Det var Hansens synspunkt. Jeg vet ikke om det også er Nobelpris-komiteens synspunkt, siden de gir prisen til den østerrikske forfatteren Peter Handke. Men mye tyder på det.

Jeg leser alltid Hamsun med en indre konflikt. Romanen «Sult» står uantastet. Det samme gjør mange av de andre romanene hans. Hamsun var større som forfatter enn som politisk tenker, og også større som kunstner enn han var som menneske. Jeg har ikke lest Peter Handkes romaner, til tross for deres ofte poetisk fengslende titler. Jeg kan ikke si noe om ham som kunstner. Men jeg kan si noe om ham som politisk tenker. Han står på samme sted som Hamsun.

Han er en åpen fortaler for folkemord og masseutryddelser. Han hyller blodsutgytelser og den nakne, rå brutaliteten. Og når det blir for ille, lyver han om kjensgjerningene. Ikke i romanene sine, men som offentlig figur, har han forsvart serbernes rolle i krigen på Balkan, da de drepte hundretusener og drev millioner på flukt.

Handke hevdet at massakrene i Sarajevo, med fire års blodig beleiring, var iscenesatt av innbyggerne selv. Massehenrettelsen av 8000 muslimske menn og gutter i Sbrenica bagatelliserte han ved å løgnaktig henvise til at muslimene gjorde det samme. Han opptrådte midt i krigshandlingene på serbisk tv og bekjente at han drømte om å være «en ortodoks serbisk munk, som kjempet i Kosovo». Og da den krigsforbryteranklagede Slobodan Milosovic i 2006 døde mens prosessen mot ham i Haag pågikk, holdt Handke en beveget hyllesttale i begravelsen.

I dag står høyreekstremismen sterkere i Europa enn på mange år. Vi vet ikke om den kan få liknende blodige konsekvenser som den fikk på Balkan. Men ideen om «etniske utrensninger» som førte til katastrofen på Balkan, vinner for tiden stadig større utbredelse. Den er vendt mot minoriteter og mennesker med en annen kulturell eller religiøs bakgrunn. I Handke har disse truende kreftene en talsmann og et litterært ikon. Det er til ham Nobelpris-komitéen i 2019 med vidåpne øyne har gitt verdens mest fornemme litterære pris.

Mange hadde fryktet at den skandalerammede komiteen etter de siste årenes tumulter var hensunket til kjedelig politisk korrekthet. Valget av Peter Handke viser at det var det sannelig ingen grunn til å frykte. Nobelpris-komiteen har overgått den gamle skandalen med en enda større skandale.

Den andre prismottakeren, Olga Tokarczuk, står for alt det motsatte: Et forsvar for demokrati, menneskerettigheter og minoriteter. Det er bare noen få måneder siden hun som en reaksjon på drapet på Gdansks tolerante borgermester Pawel Adamowicz, som hadde tatt homofile, feminister, jøder og flyktninger i forsvar, advarte mot ordenes giftige virkning: «Jeg er fullstendig overbevist om at ord må betraktes som et fysisk våpen. Hver eneste tilsvining eller trussel er det samme som vold og aggresjon».

Som polakk og barn av et århundre preget av overgrep, pogromer, invasjoner, folkemord, drap og massiv undertrykkelse vet Olga Tokarczuk, som er født i 1962, hva hun snakker om. Gjør Peter Handke det? Er det å være geni alltid en unnskyldning?

Nobelpriskomiteen svarer ja med tildelingen av denne prisen. Ord er bare ord. Vi er alltid parate til å sympatisere med forfulgte forfattere. Men når en forfatter med ordene sine stiller seg på forfølgernes side, er vi da også forpliktet til å hylle ham?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media