Forfattere bak kamera

PARIS (Dagbladet): Unge franske romanforfattere følger i André Malraux' og Marguerite Duras' fotspor og lager filmer av sine egne romaner. Det er et utslag av at romanen opplever en krise.

  • Det har alltid vært et nært slektskap mellom roman og film, ikke bare i Frankrike. Berømte romaner er blitt filmet mange ganger. Filmskapere er blitt romanforfattere, som Elia Kazan, og romanforfattere har gått bak kameraet, som Norman Mailer, Peter Handke, Sam Shepard, André Malraux, Marguerite Duras, Jean Cocteau og Bernard-Henri Lévy. Det viser en slags symbiose mellom film og roman, to kulturelle uttrykksformer som går over i hverandre. Andre ganger igjen har det vært et enestående tett samarbeid mellom den skrivende og den filmende kunstneren, som mellom Alain Robbe Grillet og Alain Resnais i «I fjor, Marienbad».
  • Filmskapere føler instinktivt hvordan en god roman kan overføres til lerretet, som nå Steven Spielberg med Marc Lévys bok «Hvis det er sant», som ble kjøpt nesten før den var kommet ut.

Spielberg ser allerede for seg Gwyneth Paltrow som den mystiske kvinnen i skapet på badeværelset, og Tom Hanks som den trollbundne mannen som oppdager henne. Og omvendt kan en romanforfatter skrive nesten direkte for lerretet, som for eksempel John Grisham. Det viktige er ikke å velge mellom pennen og kameraet, men hvordan man får uttrykt seg.

  • Det som er mer overraskende er hvordan unge romanforfattere i dag vil lage filmer nærmest med én gang. De beveger seg fritt fra det ene mediet til det andre, som en Jean-Philippe Toussaint eller Alexandre Jardin. Virginie Despentes filmatiserer sin bestselger «Elsk meg», og Vincent Ravalec lager film for sitt eget produksjonsselskap. Avisa Le Figaro vier hele sitt litterære bilag til fenomenet, og ser det som et uttrykk for den krisa romanen befinner seg i. Forfatteren Jean-Marie Rouart tror filmen kanskje har overtatt romanens rolle med å hjelpe samfunnet og individet med å definere seg. Det har ført til at romanforfatteren har måttet gå i seg selv og vært nødt til redefinere hele måten å skrive på. Noen ganger kan det være vanskelig å avgjøre hva som var best, filmen eller romanen, for eksempel «Casablanca», «Lolita» eller «Den store illusjonen».
  • - Jeg skjønner ikke hvorfor romanforfattere ikke skulle lage film. Litteratur og film er to nære uttrykksformer. I dag er mitt liv 60 prosent litteratur, 30 prosent film og 10 prosent musikk. Hvis jeg hadde hatt tid, ville jeg også fotografere, sier Vincent Ravalec, en mann av sin tid.