Forfattere i alle land – anonymiser dere!

Dessverre er det i dag blitt slik at det for mange mediefolk er noe suspekt, ja, nærmest kriminelt, ved det å ikke ville være kjendis.

Mange forfattere har i det siste beklaget det økende kjendiseriet i litteraturjournalistikken. De har fått støtte fra litteraturforsker Helge Rønning. Han er enig i at forfatterne får mer oppmerksomhet enn bøkene deres og antyder at den nye bransjeavtalen kan være årsaken til det økende kjendisfokuset på bestselgende forfattere.

Særlig Jon Fosse, Dag Solstad og Torgrim Eggen har påpekt at journalistene blir stadig mer personorienterte og stadig mindre litteraturinteresserte. Mot sin vilje har de alle tre fått plass i det nye kjendisleksikonet, riktignok bare som C-kjendiser.

Jon Fosse skrev nylig i et innlegg på Forfatterforeningens hjemmeside:

«Intervju, lanseringsfestar, opplesingar, styr og stell slik det no er blitt. Kva er det godt for? Litteraturen? Forfattaren? Lesaren?»

Fosse er altså uenig med Arne Berggren som påstår at alle forfattere elsker oppmerksomhet. Vår verdensberømte dramatiker anbefaler forfattere som vil komme seg unna kjendishelvetet å skaffe seg hemmelig telefonnummer. Her tror jeg Fosse undervurderer journalistenes pågangsmot. Har man først fått et kjent forfatteransikt, er det alltid fare for at man vil bli stoppet av en journalist i butikken, på kino eller på et offentlig toalett og avkrevd en formulering. Jeg tror heller ikke det hjalp for Fosse å posere i Tanums høstkatalog med en tøyelg under armen.

Jeg har en bedre løsning for forfattere som vil være i fred. Ja, det er faktisk den eneste løsningen hvis man vil unngå å bli kjendis. Løsningen er å være anonym.

Det å velge å være anonym er ikke et lett valg, men for meg var det et helt nødvendig valg for at den litteraturen jeg ville formidle til mine lesere ikke skulle komme i skyggen av oppmerksomhet om min person.

Dette var et valg jeg bestemte meg for å ta allerede før jeg begynte å skrive. Jeg ønsket ikke å bli avbildet på tabloidenes førstesider med mørke solbriller og ville ikke brette ut privatlivet mitt i lørdagsmagasinene. Minst av alt ønsket jeg å bli en merkevare, slik Arne Berggren påstår at Dag Solstad er blitt.

Jon Fosse skriver at kjendiseriet og personfokuseringen har med mangel på substans å gjøre. Han antyder at det har med mangel på personlighet å gjøre, ja, at noen forfattere skriver bare for å bli sett.

Jeg ser ikke bort fra at dette med mangel på substans også kan gjelde meg, men ved å være anonym, slipper jeg unna store oppslag i media, der det spekuleres i om jeg har skrevet mine bøker kun for å bli sett som menneske.

Dag Solstad beklager at forfattere stadig oftere blir brukt som kommentatorer i saker som handler om alt annet enn bøkene deres. Han sier til Klassekampen at han prøver så godt han kan å unngå å svare, og at han svarer utelukkende når han har noe å si som ikke andre også kunne ha sagt. Det er ved å skrive romaner jeg henvender meg til offentligheten, sier Solstad.

Dette er holdninger jeg fullt ut støtter. For meg som anonym er det ikke noe problem å etterleve slike forsetter. Jeg har likevel stor forståelse for at det kan være vanskelig for forfattere som Solstad når journalister tar kontakt for å få en kommentar.

Sist jeg hørte Solstad uttale seg, la jeg merke til at han prøvde å forhindre at det han uttalte skulle bli vurdert og fulgt opp i andre media, utenfor hans kontroll. Solstads geniale grep var å selv kommentere hva han syntes om sin egen uttalelse, umiddelbart etter at den var uttalt. Dette var i Dagsrevyen 2. oktober, da Solstad på Oslo-utstillingen om Berlin ble spurt om hvorfor det er viktig med en Berlin-utstilling. Solstad svarte: «Hvis ikke blir vi amerikanere alle sammen!», etterfulgt av kommentaren «Den var god!»

Torgrim Eggen beklaget seg i Journalisten over uforberedte journalister som ringer ham til alle døgnets tider og skal ha ham til å «hudflette», «slakte» eller «rase mot» et eller annet noen andre forfattere har sagt eller gjort.

Dette er noe jeg som anonym forfatter helt slipper å bruke tid på. Fordi jeg er anonym, kan jeg konsentrere meg om litteraturen, og journalister som vil skrive om meg eller som vil ha en kommentar fra meg, har ikke noe annet valg enn å skrive om bøkene mine isteden.

Dessverre er det i dag blitt slik at det for mange mediefolk er noe suspekt, ja, nærmest kriminelt, ved det å ikke ville være kjendis. Mange journalister gjør hva som helst for å oppspore, avsløre, ja, nesten straffe, oss som av egen fri vilje har valgt å være anonyme.

Når vi har tatt dette valget så er det fordi vi vet at oppgir vi anonymiteten, så er det ingen vei tilbake. Her er jeg enig med kollega Karin Sveen som skriver «Selger du ansiktet ditt, får du det aldri tilbake.» Poenget understrekes av Synne Skouen som kommenterer debatten i Aftenposten og minner om urfolks visdom: «La ikke noen fotografere deg, for da mister du din sjel.»

Jon Fosse skriver: «Det å vere forfattar og det å vere kjendis er motsetnader.» Dessverre er Fosses skjebne beseglet. Det er for seint for ham å endre forfatternavn til Anonym. Det er det nok også for Dag Solstad og Torgrim Eggen.

For å sikre full anonymitet som forfatter er jeg overbevist om at et slikt forfatternavn må etableres ved utgivelsen av debutromanen, slik jeg har gjort. Da bør det også være mulig å skape seg en lang og suksessfull karriere som anonym forfatter og samtidig slippe å leve et forfatterliv med champagne på lanseringsfester, rødvin på hagefester og drinker i baren omgitt av beundrere på opplesningsturneer.

Jeg vil derfor oppfordre alle som vil bli forfattere til å følge mitt eksempel. Anonym som forfatternavn er ikke på noen måte registrert som min merkevare.

I skrivende stund ser jeg bare en ulempe ved å være anonym forfatter. Det er at jeg aldri vil bli tegnet av Steffen Kverneland. Ikke en gang på et klistremerke.

Det oppveies likevel av fordelen ved å slippe å være oppslagsord i et kjendisleksikon.