Forfattere ønsker å skrive tidløse bøker

Islendingen Jón Kalman Stefánsson gjør det. Med havets penn.

POSTKORT FRA HAVET: Jón Kalman Stefánsson i Oslo for å snakke om bok, ????litt fotball, postkort, drømmer, havet, Hamsun og det å skrive med glede. Førsteutkastet alltid med blyant faktisk. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET.
POSTKORT FRA HAVET: Jón Kalman Stefánsson i Oslo for å snakke om bok, ????litt fotball, postkort, drømmer, havet, Hamsun og det å skrive med glede. Førsteutkastet alltid med blyant faktisk. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET.Vis mer

|||• Les anmeldelsen av «Himmelrike og helvete» her.

Himnariki og helviti: «Iblant er det deiligst å sove, du er trygg, verden når ikke fram til deg. Du drømmer om kandissukker og solskinn». Hentet fra romanen «Himmelrike og helvete», signert forfatteren Jón Kalman Stefánsson som skal intervjues i nærheten av Nationaltheatret.

Høsten har på seg ei lekker jakke fra motehuset sensommersol. To svarte kaffe. En mannlig gjest ved nabobordet forsøker å holde igjen hosten — så lungene ikke skal velte seg rundt på de myke gulvteppene.

- Det er forferdelig dårlig gjort å skrive sånn som du gjør, det er jo liten vits i å fortsette å skrive for oss andre?

Stefánsson klør seg litt i krøllehodet. På venstre side. Sier lavt:
- Takk.

Den vare utskjellingen byttes ut med å snakke om havet. Ja, havet.

- Islands eneste naboer er havet. Dermed er det spesielt for oss, det har det alltid vært. Jeg kan sitte i timevis og se utover — det forandrer seg hele tiden: det er vakkert, det er en evighet, det er lykke og så skifter det og blir svart. Svart som døden, sier Kalman Stefánsson.

Himmelrike og helvete beskrives som et tidløst dokument. Mange bøker selges inn som det, vi vil vel alle være av de tidløse. Denne romanen er det der vi møter seks fiskere i en båt, følger gutten og Bárdur. På jakt etter torsk i opprørt hav. I stille farvann. Kameratskap og sorg. De døde som snakker de levendes språk og kanskje omvendt. Og poesien, slitet og drømmene som vi mennesker alltid har båret på.

- Litt søkt, men tror du drømmene i dag er de samme som for 200 år siden?

- Jeg tror drømmene alltid er de sammen hos menneskene, vi har alltid båret på de sammen drømmene. Det er drømmene som gjør oss til mennesker, men samtidig, drømmen kan også føre til ulykker.

Forfatteren forteller at ideen til boka kom allerede i 1995 da han hørte et radioprogram om en islandsk kvinne fra rundt 1860, en meget spesiell kvinne som var sterk, rik og uavhengig. En sterk personlighet på ei tid da kvinnene ikke hadde noen rettigheter.

- Jeg visste tidlig at jeg ville skrive en historisk roman tidlig i min forfatterkarriere, men jeg visste også at det å skrive en slik roman er farlig. Det er mange som skriver historiske romaner og noen ganger blir disse romanene ofte mer historie enn å få fram karakterene og dermed fortelle en troverdig historie. Men, jeg visste også at jeg måtte bli trygg på mitt eget forfatterskap før jeg gikk i gang med en slik bok og derfor ventet jeg, sier Stefánsson og sveiper fort inn mot Knut Hamsun som han har oversatt til islandsk.

- Hamsun er den store stilistiske mester. For meg er det stilistiske nesten det viktigste i romanen. Hos de virkelig store stilmestere kan en roman inneholde 20 prosent handling, resten stil.

Den lavmælte mannen fra, ja la oss bruke klisjeen, Sagaøya, debuterte som lyriker.
- Poesien er viktig for meg. Jeg startet opp som lyriker, men etter hvert var jeg ikke helt tilfreds med meg selv som lyriker. Jeg leste de virkelig store poeter og så at det var langt fram for meg.

- Og da bestemte du deg for stige ut i romaner?

- Det tok meg tre år og to mislykkede romanen — som gikk rett i søpla, de var virkelig dårlige — før jeg fant fram til å skrive som en som dikter. Jeg vil fortelle historier, men samtidig ha et språk som vekker leserne, gir glede, gjøre leserne til et bedre menneske, en blanding av stil, latter og gråt. Jeg streber alltid etter å finne rytmen, musikken i språket.

Vi må jo innom synden? Ikke sant?

- Et stedt i boka avrundes et kapittel med «Uten synd, intet liv», hav slags synder har du på cv-en?

- He, he, man kan synde med tankene og med å gjøre noe forkjært, det er en av de kampene vi har med oss selv hele livet, det er denne kampen som beviser hvem vi er. Hvis vi ikke kjemper blir vi mindre mennesker

- Mange forfatter forteller om det voldsomme slitet det er å skrive, hva med deg?

- Når jeg står opp om morgenen er jeg glad når jeg setter meg ned for å skrive. Det gir en viss lykke. Livet ville vært fryktelig hvis man ikke har den glede av å skrive — det ville vært en ulykke. William Faulkner har sagt, nå er ikke jeg en Faulkner, at «Jeg har i hele livet forsøkt å skrive det som er umulig å nå fram til.» Det er en setning jeg liker og som også er min tanke, det å gjøre det man ikke kan nå fram til.

Stefánsson går med på å skrive et postkort fra Oslo. Til seg selv. Datert september 2010. Det skal aldri sendes. Aldri komme fram. Kortet har ingen hast. Eller som det står i «Himmelrike og helvete»: «Et menneske som har tre ølflasker i lommene, trenger ikke å skynde seg noe særlig her i verden».