GRORUDDALEN: Halvor Fosli har skrevet bok om å være «fremmed i eget land», etter samtaler med «den tause majoritet» i Groruddalen i Oslo. Boka ble kommentert i Dagbladet onsdag. Foto: Siv Johanne Seglem /Dagbladet
GRORUDDALEN: Halvor Fosli har skrevet bok om å være «fremmed i eget land», etter samtaler med «den tause majoritet» i Groruddalen i Oslo. Boka ble kommentert i Dagbladet onsdag. Foto: Siv Johanne Seglem /DagbladetVis mer

Forfatteren av «Fremmed eget land»: Fra ros til ren avsporing

I samtalebøker faktasjekker man normalt ikke utsagnene til informantene.

Meninger

Martine Aurdal skriver i en kommentar onsdag 14. 10. at de stemmene jeg har funnet fram til i boka «Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet» «bør tas på alvor i samfunnsdebatten», og at deres frykt «framstår som reell og begrunnet».

Så skulle man jo tro at slik ros førte til at kommentaren deretter handlet om hvordan hun tolker disse viktige stemmene.

Men nei.

Hun går rett over til «problemet»: Som til min forundring viser seg å være en feillesning av noe så sært som bokas undertittel. Hennes hovedinnvending mot en viktig bok bygger altså på en misforståelse, som igjen skyldes at hun ikke kjenner til en vanlig - trodde jeg - litterær referanse, nemlig «den tause majoritet».

Snl.no definerer begrepet slik: «Det tause flertall, først kjent fra en tale av president Richard M. Nixon 3. november 1969 og fra da av brukt om et antatt flertall i nasjonen av gjennomsnittsborgere som er lovlydige, støtter regjeringen og ikke deltar i offentlig debatt.» Engelske Wikipedia starter med denne korte definisjonen: «The silent majority is an unspecified large majority of people in a country or group who do not express their opinions publicly.»

I en fotnote i boka refereres det eksplisitt til denne betydningen av begrepet. Da jeg valgte undertittel, tenkte jeg at den ville vise leseren at i denne boka handler det om mennesker fra det solide og stillferdige midtsjiktet, som verken demonstrerer i gatene, snakker på TV, dominerer kommentarfeltene eller er høyrøstet på brune puber.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvor skal man begynne når Aurdal misforstår fundamentalt en undertittel og så durer på?

Hun kunne for eksempel grepet fatt i skepsisen til å ha eget barn i klasser med muslimsk flertall. Den som leser boka, vil skjønne at slike spørsmål er høyst relevante i deler av Groruddalen. Bygger dette på fremmedfrykt, kunne Aurdal spurt seg, og brukt ett av ordene som hun bruker hyppig og nedlatende i kommentaren sin, på et konstruktivt spørsmål.

Aurdal kunne ha skrevet om at de innfødte i Groruddalen ønsker hjelp i integreringsarbeidet: Norsk kulturelite trengs her, kom til oss! Det er jeg sikker på at mine informanter mener. Men de har fått svært lite hjelp fra oss på Vestkanten. I stedet for å lytte, mener Aurdal tydeligvis at de lider av «føleri» (overdreven sentimentalitet). Jeg har bidratt med fakta og spørsmål, så Aurdals tittel, «Mer føleri enn fakta», må da gå på intervjuene.

I samtalebøker faktasjekker man normalt ikke utsagnene til informantene. Om det skulle vise seg at en samtale inneholder feil om et juletre, kan det jo rettes i 2. opplag om det er vesentlig. Å kalle en mulig feil å «spre myter», er aggressiv retorikk. Og at en journalist tror at en rektor til avisa gir den hele og fulle sannhet om hvorfor de ikke har juletre lenger, virker noe naivt. Hvilke «praktiske årsaker» skulle tilsi at juletre var for vanskelig å ha?

Grunnen til at jeg hadde med et spørsmål om salami-mobbing i intervjuguiden var ganske enkelt den at det har versert som et tema i debatten om Groruddalen. Mine informanter avviser i grunnen at dette er noe de kjenner som et problem. Jeg gjør da det motsatte av hva Aurdal hevder, jeg snarere avsanner et rykte.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook