Forfatteren fikk profetstatus. Glemte én ting

Romanen «Neuromancer» inspirerte alt fra «The Matrix» til «Menn som hater kvinner». 35 år seinere føles den (nesten) like relevant.

FRAMSYNT: Forfatter William Gibson skrev om et globalt nettverk av datamaskiner lenge før internett ble allemannseie. Foto: NTB Scanpix
FRAMSYNT: Forfatter William Gibson skrev om et globalt nettverk av datamaskiner lenge før internett ble allemannseie. Foto: NTB ScanpixVis mer
Meninger

I 2002 sklei DVD-Jon inn i norsk offentlighet på et digitalt bananskall. Siden har selv vi her i pottitlandet måttet forholde oss til dilemmaene som følger med livet i dataalderen. Og kjære Mark Zuckerberg, 17 år seinere er det liten tvil: internett er kommet for å bli.

Men allerede i 1984 satt en hengslete fyr med briller krøket over en skrivemaskin og prøvde å klekke ut et kult navn på noe som ennå ikke fantes. Han landa på «cyberspace».

Med debutromanen «Neuromancer» grunnla William Gibson en litterær bevegelse vi i dag kjenner som cyberpunk. Romanen kom ut kort tid etter sci-fi-suksessen «Blade Runner», og ble raskt en kulthit. 35 år etter førsteutgivelsen har det nærmest gått sport i å sammenligne tida vi lever i med Gibsons framtidsvisjon.

Kald framtid

I «Neuromancer» kastes vi inn en skitten verden hvor avansert teknologi og primitive instinkter går hånd i hånd. Vi befinner oss i framtida, og gud bedre, framtida suger. Det finnes ingen flyvende biler, bare utstrakt kriminalitet og rusmisbruk.

Henry Case er en avdanka hacker og «tastatur-cowboy». Sitt legemlige liv lever han på hotellet BILLIG HOTELL, men det virkelige livet hans utspiller seg i «the matrix»: en «frivillig hallusinasjon» oppnådd ved å koble hjernebarken direkte inn i modemet. Du vet, som i filmen «The Matrix», som kom femten år seinere.

PRISBELØNNET: «Neuromancer» ble den første romanen til å vinne alle de tre største prisene innenfor science fiction-litteraturen: Nebula-, Hugo- og Philip K. Dick-prisen. Foto: Ace Books
PRISBELØNNET: «Neuromancer» ble den første romanen til å vinne alle de tre største prisene innenfor science fiction-litteraturen: Nebula-, Hugo- og Philip K. Dick-prisen. Foto: Ace Books Vis mer

Etter å ha blitt tatt på fersken i å stjele fra den lyssky arbeidsgiveren sin, har Case blitt permanent utestengt fra «the matrix». Nå tilbringer han dagene sine med å hate livet sitt, og skyller ned usaklige mengder amfetamin med sprit og triple espressoer.

Case inkarnerer alle antihelt-klisjeene i noir-katalogen, og har bare tre gir: apatisk, sint og rusa. Hakket flere fasetter finner vi hos Molly Millions, «gate-samuraien» som en dag valser inn i den miserable eksistensen hans. Millions er en «cyborg» med skarpe metallklør operert inn under neglene og en slags Google-briller sveisa permanent inn i skolten. Sammen med mysteriemannen Armitage vil hun hyre Case til «en siste jobb».

Etter hvert vikles de tro det eller ei inn i et ellevilt plott, som involverer en kunstig intelligens som er forbanna, kryogenisk nedfryste milliardærer, en sprøytenarkoman hologram-kunstner og en rastafari-enklave i det ytre rom.

«Neuromancers» virkningshistorie strekker seg fra tjukkeste sci-fi-tåka til bestselgerlistene på Norli. Flere mener den må ha inspirert Stieg Larssons Millennium-trilogi. «Lisbeth Salander er en faksimile av Molly Millions», skrev The Guardian i 2014. Her i Norge har blant annet Jon Bing latt seg inspirere.

Feminist? Njavisst

De lærde strides om Molly Millions er et feministikon, eller en platt mannlig fantasi som tilfeldigvis kan karate. I det ene øyeblikket er hun en kald voldsmaskin, i det neste blir hun tatt til fange og bundet med et slags groteskt framtids-sexleketøy. Hun beskrives ofte som en «femme fatale», men er oftere opptatt med knivstikke folk enn med å forføre dem. Flere mener hun er historiens egentlige helt.

Samtidig skildres hele romanen fra Cases ståsted, og til tider kan det virke som om Gibson gjør alt for å unngå å måtte skrive om tankene til Millions. Han går så langt at han dikter opp teknologien «simstim», en duppeditt som gjør det mulig for Case å se det Millions ser, og føle det hun føler, gjennom et implantat i hjernen hennes.

Slik kan Gibson skrive scener der Millions står for all den ytre handlingen, samtidig som det er Case sine tanker og følelser leseren får innblikk i.

Han opererer bokstavelig talt det mannlige blikket inn i hodet hennes.

Gibson lar ellers få sjanser gå fra seg til å seksualisere Millions. I den grad det resonnerer med tiden vi lever i, er det av helt feil grunner.

For å stjele et poeng direkte fra Toril Mois foredrag om «Blade Runner», «Hvordan vet jeg at du er et menneske»: «Neuromancer» tenker dypt om mye, men når det kommer til kjønn kan det virke som den slutter å tenke helt.

Ingen iPhone

I ei tid full av bitcoin, GDPR, russiske trollfarmer og algoritme-genererte Netflix-filmer, er det likevel ikke rart Gibson har fått profetstatus. Han skrev om et globalt nettverk av datamaskiner før internett slik vi kjenner det var påtenkt. I 1996 skrev han «Idoru», om en virtuell popstjerne. I dag er både virtuelle popstjerner og Tupac-hologrammer en realitet.

Men det er én duppeditt Gibson ikke forutså: smarttelefonen. Som Gibson selv sa på bokmessa Book Expo i 2010: «unge lesere tror sikkert at fraværet av mobiltelefoner er et vesentlig plott-poeng».

Det er altså fortsatt mulig at framtida inneholder noen overraskelser.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.