MANSPLAINING: Den amerikanske forfatteren Rebecca Solnits essay «Men Explain Things to Me» (2014) var bakgrunnen for begrepet «mansplaining». Foto: Pelikanen forlag.
MANSPLAINING: Den amerikanske forfatteren Rebecca Solnits essay «Men Explain Things to Me» (2014) var bakgrunnen for begrepet «mansplaining». Foto: Pelikanen forlag.Vis mer

Anmeldelse: Rebecca Solnit - «Å gå seg vill – en felthåndbok»

Forfatteren som inspirerte «mansplaining»-begrepet

Strålende gode essays som tynges av at originalspråket skinner altfor sterkt gjennom.

«Å gå seg vill – en felthåndbok»

Rebecca Solnit

4 1 6
«Solnit skriver storslagent»
Se alle anmeldelser

Rebecca Solnit er kvinnen bak begrepet «mansplaining». Det var ikke hun som lagde selve ordet, men utgangspunktet var hennes geniale essay «Menn forklarer meg ting» der hun forteller om en opplevelse på en fest. En mann står og forklarer henne innholdet i ei bok han selv ikke har lest, men som det viser seg at Solnit faktisk har skrevet. Denne erfaringen bygger hun så ut til en allmenn betraktning over kjønn og definisjonsmakt.

Solnit er en dreven essayist, og hennes metode og stil er gjenkjennelig. Pelikanen forlag skal ha honnør for at de utgir flere bøker av henne, ikke bare «Menn forklarer meg ting», som kom i 2016, men også eldre titler, for dette er et forfatterskap som har mye å by på.

Tanker i sving

Årets utgivelse, «Å gå seg vill», ble opprinnelig utgitt i 2005, men tekstene er ikke tynget av tidens tann, snarere tvert imot. Her er minner om mangt, om musikk og reiser, kjærester og elskere. Solnit skriver storslagent og bredt, hele tiden med trygge tråder ned til gjenkjennelig virkelighet og forankring i andres utgivelser.

Boka hyller verdien av å fortape seg i det ukjente – getting lost – og vi får en rekke interessante eksempler til å sette tankene i sving. Beretningen om conquistadoren Cabeza de Vaca som på 1500-tallet virkelig gikk seg vill i Amerika, kombinert med kidnappingshistorier fra pionertida og en plutselig vending inn mot sommerfuglenes smertefulle men frigjørende metamorfoser, er slike sprang som gjør Solnits essay til strålende lesning.

Partyets underside

Hun rasjonaliserer det irrasjonelle, uten at det ville temmes. Et klart høydepunkt er essayet om ruiner, der hun gir en glimrende analyse av det dystre, mørke, svarte 80-tallets estetikk, aidsens, støyens og hedonismens tiår, undersiden av det liberalistiske konsumpartyet som foregikk oppe i de rosa salongene.

Et gjennomgangstema i boka er «avstandens blått». Det er en hel serie med meditasjoner rundt fargen blå, pussig nok utgitt nokså samtidig med at Pelikanen utgir essayet «I blått» av en annen amerikaner, Maggie Nelson. For Solnit er det blå det som ligger på avstand, det som blåner i horisonten, og hun sporer blåfargen i musikken, i malerkunsten, i sine egne erfaringer. Assosiasjonsrikt og tankevekkende.

Oversetter Pål H. Aasen har valgt å legge seg på et temmelig uidiomatisk norsk, der originalspråket skinner sterkt gjennom det norske gitteret. Det trekker ned. Forlaget skal ha honnør for å utgi mange interessante bøker med sterke stemmer, men jeg frykter at de ikke tar oversettelse helt på alvor.