Forfatteren som ung mann

Hva er det heter i reklamen? Likte du de forrige, vil du elske denne, skriver Trygve Riiser Gundersen i denne anmeldelsen av «Min kamp: Fjerde bok».

|||Ved et rullebånd i Nord-Norge et sted står en ung mann med smale skuldre og røyker (selvfølgelig!) og venter på koffertene sine. Vi er i gang igjen. Fjerde bind er i butikkene. Nyheten vil gi enkelte lyst til å løpe skrikende vekk, fylt av et håpløst ønske om aldri å høre Karl Ove Knausgårds navn uttalt offentlig igjen. Noensinne. Alternativt kan man være lettet over at vi endelig har en bok å forholde oss til, til og med en ordentlig god en, i stedet for det sammensuriet av spekulasjoner, tompreik og heiarop som har dominert norsk offentlighet de siste månedene.

På et kontor i Oktober forlag sitter den — la oss gjette det er Geir Gulliksen — som i sin tid foreslo at det uformelige gigantmanuset på pulten skulle utgis som seks separate bøker, over et tidsrom på et drøyt halvår. Konsekvensene av den beslutningen må ha vært umulige å overskue. Seriepubliseringen har endt opp med å gjøre «Min kamp» om til noe som minner mer om en performance enn en bokutgivelse, et storstilt stunt som har involvert hele den litterære offentligheten i en ganske fascinerende kulturell prosess, som i likhet med bøkene selv innlemmer både det stygge og vakre, både det kloke og dumme: Endeløse salongdiskusjoner, spontant begeistrede eller frastøtte lesere, nervøse forfatterkolleger, en milliard twitter-meldinger, fundamentale litterære diskusjoner, forfatteren i hvit dress og glitterdryss i reklamene, sårede slektninger, sårede kritikere, idiotiske tabloidoppslag om pedosex og nazitrøbbel og whatnot.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som mange nå vil ha fått med seg, skildrer den fjerde boka i «Min kamp»-serien Karl Ove Knausgårds liv som gymnasiast i Kristiansand. Samt det første året etterpå, hvor en spinkel sørlending reiser til ei lita bygd ved havet i Sør-Troms for å jobbe som lærervikar, skrive, og legge seg opp penger. Det er ikke — jeg gjentar: ikke — en bok om «rå, ekstrem og ung sex» (VG) eller om forfatterens «store appetitt på porno» (Dagbladet). Derimot handler «Min kamp. Fjerde bok» om en ung mann som har løsnet fra barndommen, og menneskene som fylte den, og som med like deler eufori og desperasjon flyter rundt i alt det som nå åpner seg — samtidig både ute av verden, og inne i den. De patetiske skildringene av frustrert mannlig seksualitet er overveldende, men ikke oppsiktsvekkende i seg selv. Tvert imot finnes det en haug sånne skildringer i litteraturen fra før — og det er noe av grunnen til at bind fire på tross av alle sine kvaliteter framstår mer gjenkjennelig og noe mindre risikofylt enn særlig de to første bindene. Eksponeringen av omverdenen oppleves også mindre brutal: Det er bare Karl Ove Knausgård som kles naken i denne boka, uansett hvor mange mislykkede samleier vi er vitne til.     

Den umiddelbare nyhetsverdien ved gigantprosjektet er da også dømt til å avta, etter hvert som vi som vi nå nærmer oss 2000 sider av denne ikke-fiktive romanen. Sist lørdag definerte litteraturprofessor Arne Melberg her i avisa «Min kamp»-bøkene som konvensjonelle memoarer, og mente tekstene bygget opp under en plagsom intimisering av offentligheten: «Til slutt vet vi veldig mye om Karl Ove Knausgård. Og ingenting annet».

Hvis Melberg hadde hatt rett i det, ville «Min kamp»-bøkene ikke bare vært dårlige, men også ganske umulige å lese. Men han tar selvsagt feil. Det er ambisjonen om å speile erfaringens struktur mer allment som på sitt beste gjør «Min kamp» til stor skjønnlitteratur — ikke avsløringene av selvbiografiske detaljer. Melberg har riktignok rett i at Knausgård «ved å avstå fra fiksjon og plot, også avstår fra spenning», og dermed skaper et stort estetisk problem for seg selv.

Til det er det å si at livet, uansett hvor sterkt vi måtte ønske det, sjelden åpenbarer seg for oss i form av et vakkert og meningsbærende plot — men i stedet ligner mer på en ny roman av Karl Ove Knausgård: En fri flyt av episoder av diskutabel relevans, stadig nye fornemmelser og inntrykk, plater en har hørt, tvangstanker, samtaler og oppvask — avbrutt av øyeblikk av intens meningsfylde. Det er denne helheten «Min kamp»-bøkene gjør et heroisk forsøk på å gripe, og tidvis også klarer å romme. Det aller mest imponerende ved dette verket på et rent formelt plan, er slik sett Knausgårds evne til å gjøre dette mangfoldet leselig, til og med ofte spennende for enormt mange lesere, gjennom et fortellerdriv som er like ubønnhørlig uansett hva teksten handler om, som en thriller om absolutt ingenting. Kun satt opp mot dette trivielle bakteppet kan samtidig de spredte lyriske eller refleksive passasjene i teksten få full effekt, som plutselige eksplosjoner av åpenhet eller smerte overfor verden.        
       
Passende nok, siden dette er selve ungdomsbindet i serien, framstår dette romantiske momentet enda tydeligere i denne boka. Når skrev sist en norsk forfatter naturskildringer så inderlige og fullstendig uironiske som bindets beskrivelser av havet utenfor fiskeværet, nordlyset eller nattehimmelen? Romantikken understreker et annet særtrekk ved «Min kamp»-bøkene, nemlig den besynderlige gammelmodighet de bærer på, midt oppi den sjangermessige nyskapingen.

I sitt mye omtalte debattinnlegg om mottakelsen av Knausgård beklaget Jan Kjærstad seg over «den konservative antropologi» og «kristen-freudianske verdensanskuelse» bøkene målbærer. Det var synd ikke mer av innlegget handlet om dette, for her brenner tampen. En av de virkelige fortjenestene ved Jan Kjærstads eget forfatterskap har vært arbeidet for å gi litterær form til et annet slags menneskebilde, mer opptatt av muligheten til å forandre seg selv enn av den makta fortida har over oss. Da er det ikke vanskelig å skjønne hvor enerverende det må føles når det nå dukker opp en litterær mastodont på scenen, fast bestemt på å oppføre seg som en parodi på de mest lutherske sider ved den norske folkesjela: I «Min kamp. Fjerde bind» raver den unge Karl Ove Knausgård fortsatt rundt, full av angst for dommen fra den fraværende faren, martret av skam og utilstrekkelighet, ute av stand til egentlig å kommunisere med andre, bare glimtvis forsonet gjennom sine ensomme møter med Musikken eller Naturen (eller eventuelt, og langt mer truende, gjennom Rusen eller Kvinnen.)

Jan Kjærstad har rett i at litteraturen både kan og bør ha andre roller å fylle enn å bekrefte slike etablerte forestillinger. Inntil videre bør vi likevel kanskje kunne tillate oss være glade for at det finnes bøker som kan fylle dette eldgamle scenariet med slik enorm litterær kraft — og fascineres over at så mange av oss fortsatt syns vi kjenner oss igjen i det.