Forfatterens frihet

Anne Holts innspill til en viktig forlagsdebatt har gjort det for enkelt å avfeie henne som usaklig, mener Terje Holtet Larsen

NYHETEN OM AT FORFATTER

Anne Holt har brutt med Cappelen, burde ha blitt mottatt med betydelig interesse blant hennes kolleger. Likeså hennes kritikk av de store forlagenes kulturhykleri. Med større medieoppmerksomhet har det aldri blitt fastslått at forfattere skal kunne kreve noe av sitt forlag, og ikke behøver å føle seg uløselig knyttet til utgiveren av bøkene man skriver.

Det var nesten så man kunne håpe på at forlagene nå ville ta et oppgjør med seg selv, og innse at de på en ganske annen måte må komme forfatterne i møte, og ikke bare utgi bøkene våre som av gammel vane. Dette i en tid da bokbransjen er i støpeskjeen og dens fremtidige form er høyst usikker. Forfatterne står overfor store utfordringer. Desto større grunn er det til å beklage at Holt ikke har mye å komme med annet enn overfladiske betraktninger om at de store forlagene er «bakstreverske» og «henger etter utviklingen», og at hun ikke er i stand til å forklare hva hun egentlig mener med den typiske nye forfatteren, som vi bare får anta ønsker profesjonell markedsføring og umiddelbar berømmelse, og som ikke nødvendigvis har tenkt til å skrive bøker resten av livet. I stedet blir hun mer uklar desto mer spalteplass hun får til disposisjon. Dermed blir det latterlig enkelt for dem hun kritiserer å avfeie henne som usaklig og upresis, og den viktige debatten vi kunne ha fått forsvinner i tåken.

Det er imidlertid vanskelig å tolke henne annerledes enn at hun ønsker minst mulig statlig støtte til litteraturen, og mener at en forfatter som henne bør møtes med større respekt og ha større direkte innflytelse på hvordan forlag og bokklubb forvalter de millionene bøkene hennes genererer. Hvis det hun omtaler som «den nye forfattertypen» også skal kunne gi oss ny litteratur, ikke utelukkende stadig nye 15-minutters-berømmelser, er det nødvendig å problematisere situasjonen litt mer enn det Holt er villig til. Hun velger nemlig å så tvil om berettigelsen av tre helt avgjørende forhold i norsk bokbransje, forhold som har sikret nettopp det forfattermangfoldet hun later til å være så opptatt av, en mulighet til å oppstå og utvikle seg: Normalkontrakten, som sikrer alle forfattere like gode royaltybetingelser; innkjøpsordningen, som utrolig effektivt gir alle typer forfattere, og ikke minst de små forlagene, større albuerom, og som sikrer spredningen av ny norsk skjønnlitteratur til bibliotekene; og den faste bokprisen, som sikrer forfatternes royaltygrunnlag og dessuten er en forutsetning for effektiv distribusjon av bøker over hele landet, uansett hva man måtte mene om den gjennomsnittlige distriktsbokhandel.

STIKK I STRID

med det Holt mener å vite, viser alle erfaringer fra andre land at frie bokpriser gjør de store forlagene enda mer dominerende. Ingenting er bedre for litteraturen og forfatterne enn mange og ulike forlag med både redaktør- og markedskompetanse. Hennes nye forlegger var tidligere en av bransjens mest ettertraktede litterære konsulenter. Hvis Pantagruel med dette på nytt våger å satse på norsk skjønnlitteratur, er det all grunn til å glede seg. Men en slik satsing vil forutsette en innkjøpsordning.

DnF arbeider for å sikre alle typer skjønnlitterære forfattere like gode betingelser, uansett hvilket forlag de utgir bøkene sine på, og sammenliknet med ethvert annet land er disse betingelsene svært gode. Fra et forfattersynspunkt kan de naturligvis aldri bli gode nok, men det er de kollektive avtalene har gjort oss sterke, og det har vi greid uten at norske forfattere har måttet gi opp sin individualitet. At forfattere er individualister, noe Anne Holt er svært opptatt av, er ikke nytt for vår tid. Nettopp for å gjøre det mulig for dem å beholde og dyrke sin individualitet, kjemper DnF for å bevare de solidariske, kollektive avtalene og en fortsatt avtaleregulert bokbransje. Det sikrer både forfattere som definerer seg selv som kunstnere og forfattere som tenker på seg selv som tekstprodusenter i en underholdningsindustri, og alle midt imellom, de beste betingelsene, kunstnerisk og økonomisk.

Det er viktigere enn noen gang at forfatterne selv, også Anne Holt, er i stand til å se litt lenger enn nesetippen. Hvorfor hun forlot Cappelen er en sak som strengt tatt ikke angår andre. Når hun ønsker å gjøre det til et offentlig anliggende, og setter forlagsbyttet inn i en bransjepolitisk sammenheng, er det synd at hun ikke innser at hennes forsøk på å skape en motsetning mellom det solidariske, kollektive avtalesystemet og forestillingen om den «nye» individualistiske forfattertypen, ganske enkelt ikke henger på greip.

DET ER INGEN TVIL

om at kulturhykleriet blir stadig mer påfallende. I de store forlagene snakkes det stadig mer om «å spisse» høstlisten. Gyldendal arrangerer for eksempel seminarer for journalister med en bok i magen. Man er ute etter debutanter med mediekompetanse, noe som i dag oppfattes som et litterært kvalitetskriterium, også i bokhandelen og i bokklubbene. Litterær betydning måles etter forfatterens evne til å fange medienes interesse. En roman eksisterer egentlig ikke før forfatteren har vært på tv. Berømmelse har blitt det eneste meningsbærende. Ingen steder er man mer opptatt av dette enn i de store forlagene, som helst vil snakke om kulturforpliktelser. Deres troverdighet er da heller ikke lenger mye verdt. Paradoksalt nok er det i disse forlagene man finner Holts «nye forfattertyper», de samme forlagene hun mener har spilt fallitt.

Spørsmålet er hva forfatterne har å tjene på å kaste alle hemninger, løpe jublende inn i den nye verden, og tilpasse seg den nye forfatterrollen. Den forfatteren som vil greie seg best i Holts verden, er den konforme, markedstilpassede og strengt tatt ganske forutsigbare typen. Men hva med den reelle individualiteten? Hva med de som ønsker å tenke annerledes?

I dagens situasjon er det viktigere enn noen sinne å understreke betydningen av det solidariske, kollektive prinsipp som forfatternes avtaleverk bygger på. Hvorfor? Vel, jeg har vanskelig for å se et avtaleverk som bedre ivaretar forfatternes selvstendighet og individualitet. Frihet og markedsliberalisme er faktisk ikke ett og det samme. Den utfordrende kunsten og den kritiske tanke er det første som forsvinner når markedskreftene får råde alene. Det er til syvende og sist et spørsmål om hva som skal være forfatternes bidrag til det samfunnet vi lever i.