NYE VEIER: Geoff Dyer (55) skriver både romaner og essays, men mest i en hybrid av selvbiografi, roman, refleksjon, essay, reiseskildring, kritikk, portrett m.m. Altså en søkende mann, på jakt etter et uttrykk. Foto: Ho Chingpin/Flamme Forlag
NYE VEIER: Geoff Dyer (55) skriver både romaner og essays, men mest i en hybrid av selvbiografi, roman, refleksjon, essay, reiseskildring, kritikk, portrett m.m. Altså en søkende mann, på jakt etter et uttrykk. Foto: Ho Chingpin/Flamme ForlagVis mer

Forfatterne grubler i vei som aldri før

Litterære sjangrer er i fri flyt.

Kommentar

Jakten på nye former i litteraturen vil forhåpentligvis aldri ta slutt. Skjønt nytt og nytt, er det egentlig mulig å finne på noe nytt lenger? Eller er det stort sett snakk om «same shit, new wrapping»?

Uansett, det som oppleves som nytt, er nytt, i hvert fall for den som erfarer det. Alle generasjoner må oppfinne kruttet, hvis det skal smelle skikkelig.

Det er vel neppe tvil om at de mest søkende og påaktede prosaforfatterne i vår tid, opererer med en oppskrift der mange av fortidas sjangrer legges i mikseren. Forfatteren trykker på knappen, den dundrer og braker, knitrer og freser, helt til han eller hun står tilbake med noe verden ikke har sett maken til.

Om det skal bli betraktet som godt eller dårlig, avhenger av hvem som leser det. Hvis brygget har appell til en innflytelsesrik kritiker eller to, er sjansen der for at det heves til skyene som innovativt og nyskapende. Men muligheten til å dø i synden er selvsagt overhengende.

I dag anmelder vi briten Geoff Dyers første bok på norsk, «En ren besettelse. Basketak med D.H. Lawrence». Den kom ut for 17 år siden. Helt fra han debuterte som 29-åring i 1987 med en bok om John Berger, har Dyer vært påaktet. Han har skrevet romaner, essays og en rekke bøker som karakteriseres som «sjangeroverskridende». Som journalist i The Guardian har han omtalt et bredt spekter av emner innen litteratur, film, billedkunst og musikk.

Hans nyeste bok er ventet i mai og heter «Another Great Day at Sea: Life Aboard the USS George H.W. Bush», en bok om et amerikansk hangarskip, inspirert av en barndomsinteresse han deler med mange i sin generasjon — han er født i 1958 — nemlig å bygge plastikkmodeller av krigsfly fra andre verdenskrig og eventuelt henge dem opp i taket på gutterommet.

Dyer kombinerer nysgjerrighet med en uavlatelig trang til refleksjon. En norsk forfatter, Runar Dahle, skrev i Vinduet nr. 3, 2013, en morsom og grundig introduksjon til Dyer, der han gjorde det mange har latt seg friste til: I tillegg til å gå igjennom Dyers forfatterskap bruker han Dyers egen teknikk. Den karakteriseres av selvbiografiske innslag, digresjoner og refleksjoner som går langt utover temaet.

Som Dahle skriver har Dyer «ein karakteristisk eigenskap ved dei verkeleg gode forfattarane: dei gir deg eit nytt blikk på verda». Om dette ikke høres originalt ut, er det såpass avgjørende for Dahle at han nesten frontkolliderer med seg selv (mens han jobber som sjåfør, med blant andre Dyer som passasjer. Les selv.) og blir sittende fast i førersetet:

«Ei stund vart eg sitjande og gruble over livet mitt. Eller kanskje eg ikkje tenkte på noko som helst. Kan hende eg meta-grubla: grubla over kvifor eg ikkje grubla.»

Kanskje er vi inne i grublingens epoke i litteraturen. Uten at det er noe egentlig nytt, det bare virker sånn. La oss slenge ut navn som Karl Ove Knausgård, Dag Solstad, Stig Sæterbakken, Emmanuel Carrère, Witold Gombrowicz, W.G. Sebald, Thomas Bernhard, Olav H. Hauge, Louis-Ferdinand Céline, noen av de som har vært framme her hjemme i det siste.

Og nå altså Geoff Dyer.
 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook