CARL VON OSSIETZKY: Polsk-tysk forfatter og journalist, Tildelt Nobelprisen for 1935 i 1936 mens han satt i tysk fangenskap, der han døde to år seinere. Foto: NTB Scanpix
CARL VON OSSIETZKY: Polsk-tysk forfatter og journalist, Tildelt Nobelprisen for 1935 i 1936 mens han satt i tysk fangenskap, der han døde to år seinere. Foto: NTB ScanpixVis mer

Forfatternes Ossietzky-strid

Nobels fredspris til Carl von Ossietzky i 1936 utviklet seg til en steil verdikamp i mellomkrigstidas Norge.

Kommentar

I morgen åpner utstillingen «Den farlige prisen» på Nobels Fredssenter i Oslo. Markeringen av 80-årsjubileet for det som i ettertid blir regnet som den modigste og mest ærerike av alle fredspristildelinger, er også en konklusjon på hvilke krefter som «vant» den daværende kulturkonflikten. Kampen sto mellom moralsk overbevisning og politisk ettergivenhet i forhold til et Tyskland styrt av Hitlers militære ambisjoner.

Forfatter, journalist og redaktør av ukeavisa Die Weltbühne, Carl von Ossietzky, var dømt for landsforræderi for å ha avslørt den tyske militære opprustningen. Dommen ble fullbyrdet etter at Hitler kom til makten i 1933. Ossietzky satt i konsentrasjonsleir da norske og internasjonale kampanjer for å gi ham Fredsprisen for 1935 begynte. Da kom også den norske kulturkampen til overflaten.

Knut Hamsuns famøse artikkel «Ossietzky» ble trykket i Aftenposten den 22. november 1935. Hamsun ironiserer over «denne eiendommelige Fredsven» og avslutter slik: «Hvad om Hr. Ossietzky heller hjalp til litt positivt nu i denne Overgang da hele Verden flekker Tænder mot Myndigheterne i det store Folk han tilhører? Hvad vil han – er det den tyske Oprustning han nu som Fredsven vil demonstrere mot? Saa denne Tysker heller at hans Land fremdeles laa knust og nedværdiget blant Landene, prisgit fransk og engelsh Naade?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Forfatterkolleger – som var alt annet enn tyskvennlige – rykket ut umiddelbart mot Hamsun. Nordahl Grieg skrev i Dagbladet og Arnulf Øverland gikk på talerstolen i Det Norske Studentersamfund. Mest oppsikt vakte et forfatteropprop i form av en «beklagelse», ført i pennen av dramatikeren og Dagbladet-profilen Helge Krog og undertegnet av 33 norske forfattere.

Oppropet sluttet slik: «Vi beklager at Knut Hamsun finner det tilbørlig å ta til orde mot en forvarsløs og målbundet fange til fordel for et enemektig politisk styre, som har drevet eliten av tyske forfattere, Hamsuns kallsfeller, i landflyktighet.» Blant de 33 underskriverne var forfattere av alle politiske sjatteringer – bortsett fra nazi-sympatisører. Her var Sigrid Undset og Arnulf Øverland, Olav Duun og Nordahl Grieg, Peter Egge og Sigurd Hoel, Kristian Elster og Johan Falkberget.

«Beklagelsen» ble sendt til Norsk Telegrambyrå som nektet å videresende den. 14. desember 1935 trykket Dagbladet og Arbeiderbladet oppropet. Aftenposten, som hadde offentliggjort Knut Hamsuns Ossietzky-angrep, nektet å sette de 33 forfatternes beklagelse på trykk. Derimot ble teksten angrepet på lederplass der: «Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør!»

Helge Krog skriver om Ossietzky-saken i boka «Meninger» fra 1947. Der forteller han om rekrutteringen av de 33 navnene, og tilbakeviser konspirasjonsteorien om at det fantes en «Ossietzky-gruppe» innad i Den norske forfatterforening. Beklagelsen over Hamsuns innlegg oppsto ganske spontant: «Det var en liten gruppe forfattere som fant at det ville være ille om nazi-Tyskland og dets venner i Norge og andre land skulle få påskudd til å berope seg Hamsuns forhånelse av Ossietzky og forherligelse av det tyske styre som et uttrykk for en alminnelig nazistisk stemning blant norske forfattere. Denne slutning ville uten tvil blitt trukket, hvis ingen av Hamsuns landsmenn blant forfatterne hadde knydd.»

Men ikke alle datidas norske forfattere støttet engasjementet. Innad i Forfatterforeningen stiller NS-medlemmet Eivind Mehle et resolusjonsforslag, støttet av Stein Balstad, Fredrik Macody Lund, Herman Wildenvey og Barbra Ring m.fl. De beklager den «chikane» som Knut Hamsun er blitt utsatt for. De hevder også de 33 underskriverne har opptrådt uparlamentarisk - «et uttrykk for åndsterror og en trussel mot det frie ord». Forslaget ble møtt med et motforslag som ble vedtatt med 74 mot 44 stemmer. Frontene var skarpe blant forfatterne – som ellers i datidas politiske elite.

Helge Krog polemiserer mot at Hamsuns misbruker sin verdensberømmelse til å forhåne en fengslet mann. Han kaller det en uhørt uridderlighet: «Hamsun har ved sin atferd krenket den mest fundamentale regel for redelig kamp. Man bærer ikke våpen på en vergeløs mann. Man sparker ikke den som er slått ned. Man spytter ikke på den som blør. Alt dette har Hamsun gjort, og det beklager vi. For egen regning vil jeg tilføye at de enkle æresbegreper, som disse regler for fair play er uttrykk for, i ganske særlig grad bør være ukrenkelige for dem som dyrker helte-attityden og "mandigheten”.»

I 1936 trosset Nobelkomiteen den uskjønne alliansen av Hitler-Tyskland, konservativ norsk presse og den verdensberømte Hamsun – og foretok tidenes tildeling.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook