SKRULLE? Jan Kjærstad skrev i Dagbladet forrige uke om den mangelfulle oppgjøret etter 22. juli. Foto: Lars Eivind Bones
SKRULLE? Jan Kjærstad skrev i Dagbladet forrige uke om den mangelfulle oppgjøret etter 22. juli. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Forfatterskrullerier

Forfattere som engasjerer seg i samfunnsdebatten påkaller hoderisting.

I ly av den nærmest unisone kritikken av Günter Grass (som fikk passet sitt påskrevet - om ikke inndratt, også her i avisa), skrev kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås i Aftenposten før helga om forfattere i samfunnsdebatten under ingressen: «At forfattere er gode til å skrive, betyr ikke at de er gode til å tenke». Han viser eksempler på forfatterkronikker som har gått skeis, og trekker fram Grass og Jostein Gaarders kritikk av Israel, «Guds utvalgte folk», som de mest framtredende eksemplene. Jan Erik Vold får stempelet «dikterpolitiker», som engasjerer seg i «tapte saker med et nostalgisk skjær». Han trekker også fram Dagbladets 22. juli-bilag fra forrige uke, der vi hadde bestilt tekster fra fire «modne fiksjonsforfattere», som er Åmås’ syrlige samlekarakteristikk på Jan Kjærstad, Anne Holt, Hans Olav Lahlum og Anne B. Ragde.

Hvis formålet er å si at forfattere ikke nødvendigvis er smartere enn deg og meg, slår han inn vidåpne dører. Men flere tenker tydeligvis som Åmås: Samme dag som kommentaren hans sto på trykk, kom det reaksjoner på twitter med spørsmål om forfatterkronikker var en antikvitet - med henvisning til at denne formen for meningsytring står i en tradisjon med allvitende forfattere. En krevende sjanger, med andre ord.

Spørsmålet blir, hva skal vi kreve av forfattere som engasjerer seg i samfunnsdebatten? Må han være sikker på at det han skriver tar opp i seg alle sider ved saken, at ingen perspektiver er utelatt og at alle argumenter har ankerfeste i forskning eller statistikk? Det lyder ikke som en forfatterkronikk i mine ører, men som et elitistisk, iskaldt og reduserende krav til offentlig meningsutveksling. Engasjement og formidlerevne må kunne sies å ha en verdi i seg selv, hvis målet er å bidra til politisk bevissthet hos leserne - og videre debatt, både ute blant folk og i spaltene.

Tanken om at forfattere må vokte sine ord på grunn av sin posisjon og påvirkningskraft, avslører en gammeldags holdning til både samfunnsdebatten og forfatterrollen - og er en grov undervurdering av publikum. Det er opplagt for de fleste at en hvilken som helst nettdebattant ikke tar fem øre for å sable ned en kronikk, enten avsenderen er Grass, Kjærstad, eller Hvermannsen. Denne antiautoritære tilnærmingen tror jeg gjenspeiler en tendens som preger de fleste avislesere. Folk er i sjokkerende grad i stand til å tenke sjøl, og se forbi både kjendisstatus og/eller forfattertittel.

Det er mulig jeg er konspiratorisk, men jeg leser også aversjonen mot forfatterkronikken inn i det vedvarende oppgjøret med de brysomme kulturradikalerne. Denne virkelighetsfjerne, idealistiske, venstreorienterte flanøren som i følge kritikerne har én framtredende egenskap: at han tar munnen for full. Åmås viser til Lars Roar Langslet som i 2009 skrev at han ikke går til diktere for å få veiledning i politikken, fordi de har dårlig «immunforsvar mot ideologiske griller og skrullerier». Ja, det finnes beviselig flere skrullete forfattere, men det blir litt for beleilig å diskreditere meningene til en hel stand - bare fordi de er uenige med deg.