Forfatterstipend til hva?

DENNE VÅREN er undertegnede blitt nevnt både i NRK og nå senest i Dagbladet (14/6) som eksempel på en forfatter som har mottatt stipender fra fagforeningen i en årrekke - og som kanskje ikke hadde fortjent det. Jeg vil derfor gjerne ha et ord med i debatten. Først vil jeg presisere at to av de treårige arbeidsstipendene jeg har fått tildelt, faktisk ikke kommer fra Solidaritetsfondet, men fra staten. Jeg har dessuten selv hatt en bokklubb-bok og er altså heller ikke blant dem som overhodet ikke har bidratt til fondet. Dermed er det selvfølgelig ikke sagt at jeg mener man isteden burde ha angrepet forfattere som bare får penger fra fondet og selger enda dårligere enn meg. Tvert imot, det er fint at jeg blir skyteskive når noen først må bli det - jeg er vant til å stå i ildlinjer og tåler det meste, og jeg tar gjerne av for sartere sjeler. Jeg ønsker bare å minne om at heller ikke på det økonomiske planet er alt nødvendigvis svart-hvitt.

Å avgjøre hvem som skal tildeles stipender, er en komplisert oppgave. Søknadsmengden er stor i forhold til ressursene, og det er mer nærliggende å tro at altfor få forfattere mottar stipendier enn at altfor mange «middelmådige» får det. Unni Lindell og hennes meningsfeller må jo ha lov til å anta at Det litterære råd hele tiden foretar feilvurderinger, på tross av at rådet naturligvis alltid består av voksne, beleste mennesker som i motsetning til kritikerne også har lest søknadsskjemaene - men for meg blir det litt vanskelig å forstå hvorfor sistnevnte er så skråsikre her.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JEG ER ENIG i at et stipend hverken skal være en «pris» eller en form for «sosialhjelp». Men innlysende må man til en viss grad vurdere både skaperevnen og det faktiske behovet for økonomisk støtte hos den enkelte forfatter når man avgjør hvilke søknader som skal innvilges. Det er helt klart at et visst skjønn må inn i bildet her - og da er det jo godt å vite at medlemmene av Det litterære råd byttes ut med jevne mellomrom?

Å hevde, som Tove Nilsen, at stipendier utelukkende bør være en «starthjelp til smale forfattere», virker nokså trangsynt på meg. Alle former for seriøs skjønnlitteratur må da i prinsippet anses som like viktige, så sant kvaliteten er god - og behovet for økonomisk støtte kan jo oppstå i de forskjelligste livssituasjoner og faser av et forfatterskap. Her må vel det eneste rette være å vurdere den enkelte forfatter ut ifra et helhetsperspektiv?

Ja, det kan nok hende at en og annen mindre kreativ forfatter har mottatt et stipend han ikke kunne nyttiggjøre seg slik meningen var. Intet system er fullkomment. Men jeg trodde de fleste reflekterte mennesker hadde fått med seg at man iallfall ikke kan bedømme en forfatters begavelse eller en romans storhet ut ifra salgstallene. Ser vi litt tilbake i tid, er det jo som kjent mer unntaket enn regelen at en viktig forfatter fikk nevneverdig økonomisk utbytte av sitt eget verk mens han levde.

DE FORFATTERNE SOM nå appellerer til et bredt publikum, er bokklubb-gjengangere og lever godt på salget, kan selvsagt i mange tilfeller være spennende forfattere som vil tåle tidens tann. Men ikke nødvendigvis. Mange av dem er i et større perspektiv bare døgnfluer. Og de forfatterne som i lange perioder er avhengige av stipendier, kan også tilhøre begge grupper - de som vil bli husket og de som ikke vil bli det.