IKKE NOE DRØMMEYRKE: Tone Bergly Joner skrev bok om livssynsundervisning og KRLE-faget, men boka ble ikke godkjent. Foto: Thomas Brun / NTB Scanpix
IKKE NOE DRØMMEYRKE: Tone Bergly Joner skrev bok om livssynsundervisning og KRLE-faget, men boka ble ikke godkjent. Foto: Thomas Brun / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Faglitteratur

Forfatteryrket er ikke noe å bli rik av

Er arbeidsforholdene for fagforfattere blitt for lite fristende! Kan vi risikere å miste noen «stemmer» som kanskje har noe viktig å si oss?

Meninger

Hvorfor er det blitt slik at noen fagforfattere nå opplever vår egen fagforening, Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF), som en kilde til tristesse?

Jeg vil spørre offentlig: Kan man mildne vanngravene av byråkratisk avtalereglement, og utvise skjønn, fleksibilitet?

Vi trenger en forening som støtter oss, ikke «dreper» vår entusiasme.

Forfatteryrket er ikke noe å bli rik av

Det blir stadig vanskeligere å få utgitt bøker, fordi forlagene må tenke mye mer kommersielt enn før. En mulighet, hvis man har noe viktig på hjertet, er å få det på trykk i dagspressen. Mine artikler og kronikker om KRLE-faget ble funnet verdig til å trykkes i flere store aviser. De nådde fram til mange, men avisene har ikke lenger råd til honorar.

Det vil hjelpe oss fagforfattere hvis NFF vil la dem telle med som faglitteratur.

Jeg spurte NFF om dette. Svaret var nei. Bare hvis de blir utgitt i tidsskrifter!

Jeg glemmer aldri telefonen fra Bjørn Bjørnsen, leder for en nystiftet forening for fagforfattere.

–Meld deg inn, vi trenger medlemmer. Det kan hende du får et stipend!

–Det ville jeg vel aldri få? En tegner som drister seg til å skrive ei fagbok? Om de misjonskristne, som alltid hadde vært motstandere av barnehager, og nå plutselig var for, fordi de kunne brukes til å kristne barn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg meldte meg inn.

Menighetsbarnehager økte med 400 prosent i 1977!

Jeg skrev om manus fem ganger…med rettelakk! Aschehoug sa ja i 1979.

Forlagsredaktøren sa: – Du må ikke forvente å bli rik.

–Nei, tenkte jeg, men etter ett års slit, får jeg vel et rimelig honorar? Da kom virkeligheten susende inn: Et lite forskudd og året etter royalty, en viss prosent av salget. Til sammen ca. kr 20.000.

Jeg hadde aldri skrevet ei ny bok hvis jeg ikke, til min forbauselse, virkelig fikk et stipend fra fagforeningen.

Da klarte jeg ikke å styre skrivekløen. Det ble den første norske boka om småbarn og søvnproblemer, basert på erfaring med kolikk og intervjuer med forskere.

Dette ble tittelen på min andre bok om livssynsdiskriminering, i skole og samfunn (Universitetsforlaget, 1985). Jeg ledet den gang barnehageutvalget i Human-Etisk Forbund (HEF).

Det ble flere bøker: Om barnesikkerhet, miljø, musikk og hobby. Der fikk jeg mange bestselgere og en tittel: «Hobbydronningen».

En dag ble jeg invitert til å sitte i en stipendiekomité i NFF.

–Det er jeg ikke kvalifisert til, sa jeg, men jo, jeg skulle med! Jeg oppdaget noe: De flinkeste til å skrive søknader, og til å få dem, var menn. En kvinne som ville skrive ei bok om et kvinnehåndverk (hobby), fikk nei. Sonja Lid utbrøt: – Men denne kunnskapen må vi jo ta vare på! Sammen fikk vi flertall for å si ja til stipendiet.

Jeg ble, grunnet en skjønnlitterær bok om musikk for barn, medlem i Norsk Forfattersentrum.

Der kan man få støtte til skoleturné. Der oppdager jeg også at forfattere av hobbybøker ikke får lov til å bli medlem. De blir sammenliknet med forfattere av vitsebøker!

De har liten sans for dette med å overlevere kunnskap om ulike kunsthåndverk til neste generasjon.

Det siste stipend jeg fikk, var et tremåneders i år. 81000 for å skrive om KRLE, pluss de nye, spennende organisasjonene for sekulære muslimer. Jeg syntes det var viktig å vite at Norge i 1997 fjernet en 150 år gammel fritaksrett fra kristendomsfaget – og samtidig det alternative faget livssyn. Der fikk barna toleranse for hverandres livssyn gjennom å lære om ulike religioner (også kristendom), andre livssyn, fellesverdier og etikk.

Da livssyn forsvant, ble mange muslimske barn som hadde faget i stedet sendt til koranskoler!

I 1998 gikk sju foreldrepar til sak mot den norske stat, på vegne av tusenvis av foreldre som protesterte mot et obligatorisk meget kristent KRL-fag for alle, uten alternativ, uten fritaksrett. Foreldrene tapte opp til Høyesterett.

Men, takket være juridisk hjelp fra HEF, kunne noen gå til FN, som i 2004 forlangte endring av faget.

Andre foreldre gikk til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Norge ble i 2007 dømt for å bryte menneskerettighetene.

De rødgrønne endret faget til RLE (religion, livssyn, etikk) i 2007, men i 2015 klarte KrF å presse 50 prosent K inn igjen, til massive protester fra det pedagogiske Norge – og mange kristne!

Jeg jobbet vår og sommer og rakk å gi ut «KRLE – et politisk hestehandlet fag» før stortingsvalget. Jeg betalte en profesjonell «språkvasker», men glemte at NFF forlangte at hele manus måtte gjennomgås av en uavhengig faglig konsulent før utgivelse.

Skriftlige uttalelser fra ulike fagpersoner som hadde gjennomgått forskjellige deler av manuset ble lagt fram. NFF hevdet at de ikke var uhildet nok. Boka mi ble ikke godkjent av NFF.

Ankenemnda mente det ikke var tilstrekkelig dokumentert at utgivelsen hadde gjennomgått en uavhengig redaksjonell kvalitetskontroll.

Jeg spurte NFF: Kan jeg risikere å måtte betale tilbake de 81000? Vil ikke mine 71 bøker og de to utgitte bøkene om samme emne borge for et visst faglig nivå? Svaret: Avvent vedtaket i styret til Det faglitterære fond i desember.

Litt av en julegave!

Lik Dagbladet Meninger på Facebook