Forferdelige hemmeligheter

PLUTSELIG EN FREMMED. Plutselig er barnet ditt en fremmed. Du vet ikke når det skjedde, bare at det skjedde i det stille, nesten umerkelig. Du kan ikke sette fingeren på det. Du vet ikke hva det kommer av. Du vet ikke engang om det har noe med deg å gjøre. Du vet bare at du ikke strekker til lenger. At du hadde sjansen, men mistet den. Du ser deg rundt. Alt er som vanlig. Rommet, klærne, leggetidene, TV-programmene, ordene dere sier til hverandre om morgenen og kvelden. Ingenting oppsiktsvekkende. Bare noen små ubetydelige forskyvninger, det er alt. Et blikk som skremmer deg på grunn av kulden eller feberen i det, en langsom bevegelse bort fra deg, tausheten.

DEN ITALIENSKE DEBUTANTEN Simona Vinci, tjueni år, har skrevet den vakre og svært uhyggelige romanen «Om barna vet man ingenting». Det var først og fremst tittelen - opprinnelig et Marguerite Duras-sitat - som fikk meg til å stoppe opp i bokhandelen. Noen hadde snakket om denne boka, en forferdelig bok ble det sagt, en vond bok om barns leker som, uten at noen helt skjønner hvorfor, aller minst barna selv, forvandler seg fra det uskyldige til det utenkelige, det grusomme. «Personene og historien er oppdiktet, men mulige,» skriver forfatteren på tittelbladet, og allerede da har jeg lyst til å legge den tilbake: indre bilder av lille James Bulger på vei ut av et kjøpesenter i Liverpool, en seks år gammel jente som fryser i hjel i snøen i Trondheim etter å ha blitt mishandlet av sine jevnaldrende.

Simona Vincis debutroman er en forferdelig bok, men det er også en enestående bok. Den skiller seg ut. Det vet du allerede på første side:

En ti år gammel jente i røde boots med blå lisser står vendt mot en maisåker og synger høyt og rent og vakkert; som om hun på denne måten forsøker å tilkalle seg leserens oppmerksomhet, mane fram en stemme - en melodi - som kan bære eller romme den vonde historien som nå skal fortelles. Og samtidig er det ikke sånn, det er tvert om: Jenta synger for å jage bort det vonde, overdøve det som er skjedd, dette forferdelige som leseren bare så vidt kan ane.

Med sitt rike, presise språk - som av og til kan virke inspirert av William Faulkner - tegner Vinci portretter av de andre barna også. Mirko, fjorten år, snart femten, Luca er et halvt år yngre, Matteo er bare ti, Greta er også ti, hun har et helt spesielt smil, varmt og kanskje litt gåtefullt, små hender som skjelver som blader. Det er Martina, i røde boots med blå lisser, som står foran maisåkeren og synger. Riktignok er romanen fortalt i tredje person, men av og til beveger forfatteren seg over i første person, til et «jeg». Dette «jeget» tilhører Martina som både vil og ikke vil stikke hull på hemmelighetene.

DET ER IKKE først og fremst gjennom barnas stemmer at forfatteren skaper den truende stemningen som preger boka helt fra begynnelsen. Det er gjennom skildringer av lys og farger og landskap: Alt er varmt og gult og overmodent - febrilt - som i Mikhalkovs film «Brent av solen».

«Rett fram gjennom åkrene i fem minutter, enda litt lenger, rett fram, langs grøftekanten, mellom brenneslene, de gule og fiolette blomstene, insektene. Ned i grøften med froskene, stadig rett fram, helt inn. Mens maisen vaier svakt i vinden, himmelhøy. Noen uker til, kanskje bare noen dager, og alt er høstet.»

Det er som om noe skjuler seg i landskapet, som ikke skal være der, noe naturen er i ferd med å kaste opp, gjøre opprør mot. Dette lærer man ikke når man er liten: Alt som skjer setter spor. Det er ikke mulig å skjule noen ting, glemme, utslette. Om ikke annet, så vil naturen eller kroppen bære det med seg. Det er ikke tilfeldig at romanen ender med en beskrivelse av arrene på en liten jentekropp:

«Hun tenkte på det nå også, Martina, på arrene sine, og først og fremst på dette, hennes første, mens hun stirret ut i det fjerne, mot enden av åkrene, og snakket lavt, så ikke Mirko og Luca skulle høre henne.»

LESEREN SKJØNNER TIDLIG at barnas lek i den forlatte hytta, bortenfor åkeren, ender tragisk. Leken som til å begynne med går ut på å utforske seg selv og hverandres kropper, som etter hvert, nesten umerkelig, beveger seg over grensen til det ekstremt voldelige. Men før det blir barnets verden levendegjort: luktene, fargene, bildene som virker så mye mer overveldende når man er liten. Den tunge søvnen - hvorfor må jeg stå opp? Hvorfor må jeg vokse opp? Hvorfor må jeg fortsette i det hele tatt når alt som venter meg er skremmende? Seksualiteten - den plutselige, heftige og ikke spesielt sødmefylte lysten blandet med skam og forvirring:

«Det var forvirrende også, som når du sitter alene igjen på rommet ditt etter å ha hatt noen på besøk, som har rørt ved alle tingene dine, tatt bøkene dine ut av hyllen, hørt på platene dine, sittet på sengen din, sett ut gjennom ditt vindu. Igjen i rommet er lukten av andre kropper, den tunge luften av blandet pust, sporene etter andre hender.»

SIMONA VINCI forsøker ikke å forklare eller analysere det forferdelige som skjer til slutt. Fortellerstemmen er registrerende, behersket, øm. En viss grad av skyld legger hun på musikken, dataspillene, volden, pornobladene - men selv om dette i aller høyeste grad er en moralsk bok, er det aldri en polemisk bok. Det er derfor den er så uhyggelig. Forfatteren varsler ikke leseren idet hun, med sitt vakre, lavmælte språk, begynner å skildre barnas voldshandlinger mot hverandre. Leseren skjønner nesten ikke hva som skjer, før det er for seint; slik sett er leseren i samme bås som barna selv. Forfatteren sier ikke: Nå melder jeg meg ut som forfatter for å være sikker på at du skjønner hvor forferdelig også jeg synes dette er. Noen kritikere har likt boka hennes mindre av den grunn. Hun er blitt kritisert for å skrive vakkert om det grusomme. Men det er i denne kontrasten - mellom det vakre og grusomme - at Simona Vincis romandebut er noe langt utover det ordinære.