Forførende fantasier

Dinosaurer og aper verdt et par milliarder kroner herjer på kino. «Jurassic Park III», «Planet Of The Apes» og magiske Harry Potter innleder bølgen av fantasifulle filmer utover høsten. Men først kom vår egen fantasi.

Selvfølgelig er det fantastisk hva filmskapere kan få oss til å gape over av eventyrlige skapninger og overjordiske stemninger på lerretet, og her skal vi se bort fra de like eventyrlige budsjettene enkelte av dagens regissører har til rådighet. Det er fantastisk, men ikke så merkelig.

Vi har jo drømt siden tidenes morgen: om alver og fauner og feer og troll, om mannen i månen og fremmede vesener som kanskje bor langt der ute. Da er det jo bra at en franskmann ganske tilfeldig oppdaget hvordan han kunne lure oss med et kamera og la oss se våre fantasier, se hvordan mennesker kunne forsvinne og dukke opp igjen fra løse lufta.

Georges Mélihs (1861- 1938) het han. Han trollbandt folk i Paris med slike kunster tryllekunstnere har for vane å drive med. Mélihs skaffet seg et kamera og filmet i vei i Londons gater, inntil kameraet en vakker dag låste seg. Resultatet var en åpenbaring. Da filmen rullet videre hadde gatebildet kameraet festet til filmrullen forandret seg. Plutselig forsvant mennesker og objekter fra lerretet for å oppstå i nye former. Siden har vi villig latt oss besnære. Fantasi- og sciencefictionfilmer er gjengangere som publikumssuksesser.

Begrepene «fantasy», som det nå heter på godt norsk, og sci-fi brukes ofte om hverandre. Grensene er da også flytende, mange filmer er begge deler. Men mens Peter Jacksons kommende «Lord Of The Rings» så umiskjennelig er et eventyr om vesener skapt av forfatteren J.R.R. Tolkien, er Steven Spielbergs «A.I. - Artificial Intelligence» diktet fram med reell vitenskap som utgangspunkt. I Chris Columbus' Harry Potter-filmatisering går tiårige Harry på den knapt statsstøttede trollmannskolen.

Formidler håp

Likevel kan både hobbiter, Harry og Spielbergs lille gutterobot bli virkelige og viktige nok om de treffer oss i hjertet, ser med et skarpt blikk på samfunn og menneskeliv, eller treffer planken på begge punkter.

Ikke at ren atspredelse er å forakte, bare den er godt levert. Men i likhet med mye annen kultur er fantasi- og sci-fi-filmer best når de har en appell utover det rene tankespinn, og i likhet med annen kultur oppstår de i en samfunnssammenheng. Uten å analysere i hjel en film som George Lucas' «Star Wars» (1977), formidlet den et spektakulært og deilig håp, en ærefull moral, i en turbulent periode med politisk strid og supermakts-krangler.

Lucas satte en ny standard for sciencefictionfilmer og ga sjangeren status. Dessuten skjøt hans første romeskapader fart i Harrison Fords karriere. Ford ga seg ikke med det. Indiana Jones-figuren var gjerne på fantasifulle oppdrag, men skuespilleren var også stjernen i Ridley Scotts «Blade Runner» (1982), et utmerket eksempel på at fantasien kan peke på en utvikling og berøre vesentlige emner. Jakten på replikanter, skapte menneskekopier i et Los Angeles anno år 2020, er også en jakt på den menneskelige natur, et bilde på hvordan den kan formes og manipuleres. Scotts visuelle framstilling av englebyen, tåkelagt og kaotisk av usselt gateliv og enorm velstand, er treffende i dag og i år framover. Som Fritz Langs New York-inspirerte bybilder i «Metropolis» (1927). Og hvem tør mene at hans tema om herskere og undertrykkere ikke fortsatt er aktuelt?

Barna klarer seg best

Regissøren Ridley Scott er nær sagt vandrende fantasi og futurisme selv. Til slagordet «I rommet kan ingen høre deg skrike» kom hans «Alien» (1979) og sa det igjen: Vi er herrer over vidunderlig og forferdelig teknologi, men vi er så små, så små. Møter vi det ukjente, blir vi redde og maktesløse.

I grunnen greier barna seg ofte best. Ta bare lille Dorothy Gale (Judy Garland) i «Trollmannen fra Oz» (1939). Den som har møtt Dorothy, bærer henne med seg videre, for hun fløy fra en trygg verden i svart-hvitt til en fargesprakende drøm av et fremmed landskap over regnbuen, hvor hun var tvunget til å overvinne sin egen redsel for nettopp det ukjente. I motsetning til mange voksne så Dorothy mulighetene - i fugleskremselet og i den engstelige løven. Stilt overfor trollmannen så hun også ham som den stakkars raringen han var.

Dorothy vant over all vår skjulte frykt, slik Elliot i «E.T.» (1982) intuitivt gjenkjente en sår og ensom sjel da han møtte den, om den utenomjordiske så aldri så rar ut. Det er barna som er kloke og fryktløse, mens de voksne er uten evne til å se skjønnheten i det de ikke begriper.

Evige temaer

Harry Potter tryller seg ut av en miser-abel tilværelse på norske kinoer i november. Hobbitene slåss mot ondskapen ved juletider. Begge beskjeftiger seg altså med evige temaer i fantastisk innpakning. Før det, 5. oktober, er Steven Spielberg tilbake med «A.I.», et prosjekt som ble gitt ham i arv fra avdøde Stanley Kubrick. Dermed er det duket for en kompleks fabel.

Kubricks «2001: En romodyssé» (1968) står fortsatt som en visuell klippe, der han på sitt pessimistiske vis skildrer maskinenes kontroll over menneskene. Kubrick raljerte også over samme tema i «Dr. Strangelove».

I «A.I.» har vitenskapens brave menn laget roboter som menneskene har full kontroll over - eller har de det? Kanskje ikke, når den fortapte gutteroboten faktisk kan elske, ønsker å bli elsket tilbake og er villig til å gå gjennom ild, vann og alle sfærer for å få en klem. Spielbergs enestående innsikt i barn gjør David til en robot å bli forgapt i. Der er vi igjen: alver eller troll, månemenn og kloninger og roboter - de kan være så fantastisk fantasifulle de bare vil. Men inne i dem alle sitter et lite menneske.

APE-LEDER: Tim Roth i rollen som Thade, lederen for apehæren i «Planet Of The Apes».Foto: SCANPIX
TROLLMANN: Daniel Radcliffe har rollen som Harry Potter - gutten som finner seg selv gjennom magien. Filmen kommer på norske kinoer i november.