Forførende om dop og kunst

Ikke noe er mer romantisk enn unge, vakre, begavede, tragisk døde mennesker. Mellom James Dean og Michael Hutchence har vi en hærskare, blant dem Jean-Michel Basquiat, den svarte New York-maleren. Nå i en fascinerende, lett romantiserende og stjernespekket film.

Betimelig nok, siden Basquiat så å si steg direkte ut fra sitt hjem i en pappkasse på Manhattan og på rekordtid inntok New Yorks gallerier og ble venn med de fleste berømte - blant dem Andy Warhol og Madonna.

Sistnevnte glimrer med sitt fravær i «Basquiat», mens Warhol forefinnes i form av en forbløffende lik David Bowie.

Regidebutanten Schnabel, selv maler og utstilt i prestisjetunge gallerier verden over, var venn av den unge kunstneren og vil fortelle historien om et talent som brente sitt lys i begge ender.

Dop

Det gjør han godt. Relativt ukjente Jeffrey Wright spiller ham som en varm, drømmende og ganske innesluttet fyr, fullstendig oppslukt av sin kunst, først graffiti, siden malerier.

Dessverre også oppslukt av dopet, som til slutt tok livet av ham i en alder av 27.

Her finner vi Dennis Hopper som kunsthandler, Gary Oldman som maler, mens Willem Dafoe og Christopher Walken dukker opp i småroller - alle lykkelig ute av de vante skurkerollene. Vi får et portrett av en kunstner som egentlig alltid var ensom, men også et bilde av snobberi og pengemani i deler av det fiffige Manhattan-miljøet.

Velspilt

«Basquiat» er en rock\'n roll film, både i sin bruk av et stort utvalg glimrende musikk og i hele sin stemning, i skildringen av en tid og et miljø som ble besnærende skjebnesvangert.

Slik Schnabel har valgt å fortelle om sin venn, er det ikke til å unngå at et romantikkens mytebyggende skjær henger over kunstnerens ritt mot undergangen. Bakgrunnen for det og sider ved hans personlighet kunne vært bedre utdypet.

Men dette er levende, velspilt og engasjerende. Like forførende som Basquiat og bildene hans.
Liv Jørgensen